Useriøs Haga

Noen måneder før EU utvides til 25 medlemsland, virker det sært å avvise fredsaspektet ved unionen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er mange

gode grunner til å være motstander av Den europeiske union, men det er neppe lurt av en som har ambisjoner om å lede motstandskampen i Norge, å avvise at et av grunnleggernes motiver var å forebygge krig i Europa. Men det gjorde Senterpartiets leder Åslaug Haga i radioen onsdag i debatt med utenrikskomiteens leder Thorbjørn Jagland. Det virket dumt. Slik Haga forsøkte å avfeie Jaglands påpekninger, framsto hun som en useriøs og kunnskapsløs debattant med vendinger som «Romatraktaten ble ikke finni opp som et fredsprosjekt».

Radiodebatten

med Thorbjørn Jagland dreide seg om begrunnelsene for at han vil nominere EU til Nobels fredspris. Haga, som er statsviter og tidligere diplomat, sa at Jagland helt hadde misforstått hva EU dreier seg om. Haga hevdet at unionen utelukkende var og er økonomisk motivert. Og så sa hun at det ikke er EU som har æren for den fred som har hersket medlemslandene imellom siden den andre verdenskrigen, men at de tidligere krigførende maktene er «høyt utviklede demokratier». Hvordan og i hvilken sammenheng de er blitt det, gikk hun ikke inn på. Heller ikke EUs innsats på Balkan, der det nylig var krig, eller på Kypros, som tyrkerne invaderte etter et gresk kupp i 1974.

Jeg var

patent motstander av EEC (som det het da) i 1972. Det eneste ja-argumentet som sådde tvil i min motstand, ble satt fram med en helt særskilt tyngde av den tidligere konsentrasjonsleirfangen, daværende statsminister, Trygve Bratteli. Han sa at det viktigste for ham ved det som da bare var et felles marked, var at det sikret freden mellom de historiske fiendene Frankrike og Tyskland. I Dagbladets arkiv ligger talen som han holdt i Tælavåg søndag 3. september 1972. Der sier Bratteli: «Imidlertid skjedde det at nasjonene - først nølende og forsiktig - skritt for skritt utviklet et samarbeid som var uten sidestykke i fortiden.» Og: «Særlig viktig i denne sammenheng var det at Vest-Tyskland og Frankrike gikk inn i dette samarbeidet med fast vilje til å avvikle gammelt fiendskap og til å knytte landene sammen i et stadig videregående samarbeid.»

EU-grunnlegger

Robert Schumann sa i det som er kalt Schumann-erklæringen: «Produksjonsfellesskapet som herved opprettes, vil bety at enhver krig mellom Tyskland og Frankrike ikke bare vil være utenkelig, men også umulig.»

Trygve Bratteli sa også dette i 1972: «Hadde de europeiske land vært i stand til å (gå sammen) etter den første verdenskrigen, er jeg overbevist om at den andre aldri ville ha kommet. Men den gang sank nasjonene ned i nasjonalisme og selvopptatthet, i mistenksomhet og økende fiendskap.»

Vi var mange

i 1972 som hadde som vårt viktigste argument mot norsk medlemskap at fellesmarkedet var en liten klubb av rike land som gjorde det vanskeligere å integrere fattigere land i sør, og hele det sentrale Europa som lå bak jernteppet. I 1994 var diktaturene i sør blitt demokratier, blant annet på grunn av sine ambisjoner, økonomiske og andre, om å bli tatt opp som medlemmer i EU. Jernteppet var revet ned, delvis innenfra av folkene selv, på grunn av slike ambisjoner. Landene i det gamle, sentrale Europa erklærte at de ville inn i både NATO og EU, og folkeflertallene var villige til å støtte de reformene som disse medlemskapene krevde. Noen av oss som var motstandere i 1972, ble tilhengere i 1994 på grunn av at argumentene fra 1972 var blitt foreldet. Noen måneder før EU utvides til 25 medlemsland 1. mai i år, virker det sært å avvise fredsaspektet ved unionen.

Slik Åslaug Haga

argumenterer, underslår hun også glatt all den ære som tilkommer det politiske arbeidet i unionen for at Den europeiske menneskerettighetserklæring i dag er et overordnet lovdokument i hele Europa, inkludert Norge, og utenfor vårt område virker som en sivilisatorisk og fredsskapende norm.

Det fører for langt i denne sammenhengen, men jeg er sikker på at Haga egentlig godt kjenner til eksemplene fra historien som dokumenterer at fred er bygd stein på stein gjennom avtaler om samarbeid av økonomisk og annen art mellom tidligere fiender. Gjør hun det ikke, anbefaler jeg henne å lese et par av kaldkrigeren Henry Kissingers kortere verker.