Useriøst fra Michelet

En demokratisk innføring av sharia er bare et lite hakk bedre enn væpna islamsk revolusjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SLØR: Dagbladets kommentator Marte Michelet lufter en del meninger om både Hege Storhaug og hennes nye bok, «Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme», i Dagbladet 5. oktober.

Michelets kanskje mest sentrale poeng er at Storhaug angivelig ikke skiller mellom «fredelig religionsutøvelse og militant islamisme» hva angår bruken av slør. Noe Storhaug gjør. Men den relevante distinksjon i denne sammenheng går ikke mellom militante og ikke-militante former for islamisme, men mellom islamisme på den ene siden, og en ikke-politisk, ikke-islamistisk praktisering av islam på den annen.

Human Rights Service legger seg ikke opp i hvordan kulturmuslimer utøver sin religion eller hva slags kulturplagg de bærer. Poenget med å advare mot det islamistiske sløret, er at dette er et religionspolitisk symbol som i sin betydning står i opposisjon til sentrale menneskerettigheter og det sekulære demokratiet.

For å sette dette poenget i et nøtteskall: En fredelig og demokratisk innføring av sharia vil være bare et ganske lite hakk bedre enn væpna islamsk revolusjon, og vil kollidere med en vestlig forståelse av menneskerettighetene.

Human Rights Service tillater seg å være motstander av også en fredelig form for islamisering av samfunnet, og vi mener at det er menneskeverdskrenkende når islamistene skyver skolejenter foran seg i sine fredelige bestrebelser på dette prosjektet. Derfor advarer vi mot sløret, og derfor tar vi til orde for å opprette offentlige soner der unge jenter og kvinner er beskyttet mot tvang eller press til å bære slør, og der ikke-islamister kan bli forskånet for påtrengende bruk av islamistiske symboler. Det er dette Storhaugs bok handler om; noe Michelet neppe kan ha forstått, etter hennes artikkel å dømme. Når det gjelder Michelets aggressive debattstil, er det å håpe at alle seriøse aktører kan enes om at den slags utgjør en forsøpling av det offentlige rom.

Det er i og for seg greit at Michelet viderefører venstresidens tradisjon for liksom å psyke ut sin debattmotstander med psykiatriske diagnoser – «islamofobi», «burkafobi», «Storhaugs paranoide vrangforestilling» – for dermed signaliserer hun at hun driver gjøn heller enn å argumentere.

Men selv i en kåserende kontekst er det ikke greit når Michelet, på alvor, påstår at Storhaugs arbeid utviser «hatefull forakt» for muslimske jenter. Her anklager Michelet faktisk Hege Storhaug for noe som kan tolkes som et kriminelt forhold, et brudd på diskrimineringslovens § 5, noe som er en meget alvorlig beskyldning å få rettet mot seg fra Dagbladets kommentarspalter. I beste fall er påstanden bare usann og ærekrenkende. Sannsynligvis bidrar den til å piske opp stemningen i det offentlige ordskiftet og nører opp under motsetninger mellom grupper i samfunnet. I verste fall er dette et utsagn som vil utløse vold. Hvis Dagbladets redaksjon har en flik av anstendighet, beklager de det inntrufne.

Nå er det også andre tegn som tyder på at Marte Michelet mangler den form for gangsyn som en høyt eksponert, politisk kommentator bør ha. I en radiodebatt med Storhaug på Dagsnytt 18 (8/10), sier Michelet følgende: «[Oppblomstringa av islam] kommer på en måte som en reaksjon på den globale tendensen, den samla globale kampanjen for å demonisere islam som Storhaug surfer på. […]. Det er helt avgjørende at Hege Storhaugs kampanje for å undergrave den religiøse minoriteten muslimenes rettigheter i Norge blir stansa. Det er det største demokratiske problemet vi har nå».

Glem for et øyeblikk det spektakulært urimelige i påstanden om at den verdensvide, islamistiske renessansen i noen som helst vesentlig grad er forårsaket av «den samla globale kampanjen for å demonisere islam» (kunne Michelet hostet opp én forsker som ville gått god for et slikt syn?). Det skremmende i dette utsagnet ligger i det at en sentralt plassert kommentator i den norske offentlighet, en person med innflytelse over hvem og hva som skal være med å sette dagsorden, hevder at Hege Storhaug utgjør et demokratisk problem som «må stanses».

Hvis dette gjenspeiler en akseptert redaksjonell vurdering innad i Dagbladet, er det god grunn til å være bekymret for demokratiets kår i dette landet.