Usj, vekk med seg

Professor Hans Fredrik Dahl og byråd Margaret Eckbo danner felles front mot tiggerne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SOM EN LOSLITT BOMRING

henger de i Akersgata og langs Karl Johan i Oslo med pappkruset, knekken i knærne og den parodierbare rusdialekten. De venter på at vi skal putte penger på dem før vi går videre. De siste tjue åra er de blitt flere. Pluss minus hundre stykker, har jeg fra folk som driver sosialt arbeid på gata. De tigger penger til stoff. Uavhengig av vår holdning til tiggerne er det en kjensgjerning at dette er en av måtene å skaffe penger til stoff på. Hvis alle slutter å gi, må de ty til andre metoder. Uansett om vi slenger en mynt i pappkruset eller plystrer og ser en annen vei, skal pengene skaffes til neste dose. Når Eckbo hevder at «ingen behøver å tigge i Norge», forutsetter dette at «alle» har råd til å kjøpe rusmidlene sine ved hjelp av vanlig lønnsinntekt. Ingen sitter i dag på gata og tigger til mat og klær. Det får tiggerne av ulike hjelpeinstanser. Det er pengene som går til rus, dette handler om. Og rusavhengigheten blir dessverre ikke borte selv om professor Hans Fredrik Dahl kakker paraplyen i asfalten foran Polet på Briskeby og ber tiggeren ved døra ta seg sammen, slik han framsto i sin spalte i Dagbladet sist søndag.

I OSLO KONKURRERER

nå prostituerte fra mer enn førti land om kundene. Det sier seg selv at de mest slitne og stoffavhengige må spe på inntektene på andre måter, selv om byråd Eckbo hytter med pekefingeren og minner om at tigging er ulovlig etter norsk lov. Det samme er veskenapping, innbrudd og butikktyveri. Tigging, derimot, utsetter ikke tiggeren for nervepirrende lovbrudd som til og med kan ende med fengsel. Det er en form for fredelig syssel, noen vil si et ganske redelig yrke, i motsetning til det påtrengende, lovlige telefonsalget fra selgere som ikke respekterer privatlivets fred. Gatetigging har ganske riktig det ubehaget ved seg at vi tvinges til å forholde oss til mennesker i sosial nød. Selv de av oss som helst vil slippe å se at medmennesker velger å innta en i våre øyne nedverdigende posisjon, slipper ikke unna. Uansett om velferdsstaten tilgodeser tiggerne med både mat, klær og tak over hodet, er det som kjent ennå ingen myndighet som deler ut penger til rusmidler. Eller tillater rusmidler på blå resept.

FORBUDET MOT TIGGING

er dessuten under avvikling. Straffelovkommisjonen har foreslått å fjerne paragrafen i lov om løsgjengeri, betleri og drukkenskap, paragraf 11. Her heter det at «den som betler til sedvane (...) paa et almindelig befærdet (...) sted, straffes med fængsel indtil 2 maaneder». Straffelovkommisjonen mener derimot at «det ubehaget som for forbipasserende kan være forbundet med å måtte ta stilling til en slik forespørsel, har ikke en slik art at det er rimelig å anvende straff overfor tiggeren». Nye straffelovsreformer vil trolig bety at hensynet til forbipasserendes ubehag ikke skal veie tyngre enn henvendelsen fra tiggeren. Det kan gå mot en omforent forståelse for at offentligheten må tåle å være vitne til andres nød. Det er en innsikt som har rekkevidde. I prinsippet gjelder den også byråd Eckbos utilstrekkelige beslutning om å flytte handelen med narkotika fra Plata til et eller annet sted som skal holdes hemmelig for ungdommen og dermed hindre nyrekruttering. (Aftenposten, 6. mai.) Lykkelige enfold. Om det bare hadde vært så enkelt.

DET NYTTER IKKE

å forholde seg til tigging som fenomen i Norge uten å vurdere alternative måter rusmisbrukerne kan finansiere sin avhengighet på. Det er ikke nødvendigvis professorsnøflete, men ganske dumt, å boikotte tigging og dermed indirekte tvinge nedslitte narkomane til å begå alvorligere lovbrudd med strenge straffer. Byrådets beslutning om å lose brukerne på Plata til bedre oppholdssteder der de får mat, feltpleie og enda et tilbud om avrusning og avvenning fra folk som behandler dem med respekt, innebærer tiltak som også gjør det lettere å leve som rusmisbruker, og som derfor fortjener støtte. Alt som ikke støter de svakeste lenger ut, men knytter dem nærmere samfunnet, er bra. Jeg ser selvfølgelig problemet med å holde åpent hus midt i Oslo sentrum for enhver som får lyst til å stikke innom landets hardeste narkotikamiljø. På den annen side lar ikke stoffomsetningen seg gjemme bort, den bare flytter på seg. Som det ikke nytter å gjemme brukerne unna ved å lokke dem innendørs.

ECKBOS TILSLUTNING

til fronten mot tigging avslører en banal forståelse for det problemet handler om. Når det gjelder frontens opphavsmann, kan vi jo alltids håpe at han «bare kødda».