ENDRET LITE: Uskylden døde ikke 22. juli 2011. Men den føles mer som et valg enn før. Foto: Jonathan Nackstrand/AFP Photo.
ENDRET LITE: Uskylden døde ikke 22. juli 2011. Men den føles mer som et valg enn før. Foto: Jonathan Nackstrand/AFP Photo.Vis mer

Uskyldens tid

Tragedien 22. juli har ikke endret det norske samfunnet, skriver Inger Merete Hobbelstad.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Å nei.

Nå blir alt annerledes.

Slik tenkte de som hutlet seg hjemover gjennom Oslo fredag 22. juli 2011, under overoppsyn av helikoptrene som hang under det lave skydekket. Nær sagt alle trodde den islamistiske terroren hadde nådd Norge. De så for seg flere sikkerhetskontroller, flere mistenksomme sideblikk på busser og i butikkøer. De så uskylden forsvinne i øyeblikket de innså hvor dyp og god den var.

Og så. Idet det ubegripelige omfanget av tragedien ble kjent, ble det klart at gjerningsmannen kom innenfra. Krigen var avlyst. Prosessen som fulgte var innadvendt. Sektor for sektor gikk samfunnet i seg selv. Institusjonene spurte seg selv og andre om de kunne ha gjort noe som beredte grunnen for gjerningsmannen.

Det kan sies å ha vært fem store debatter i kjølvannet av 22. juli. Politiet, pressen, politikerne, rettsvesenet og psykiatrien har møtt inngående spørsmål om hvordan de håndterer og forklarer de hatefulle strømningene i det moderne, mangfoldige samfunnet. Noen av feltene vil bli fundamentalt forandret etter dette. Andre ikke.

Da den første nummenheten var ute av nasjonskroppen, var politiet de første som ble gransket. Tregheten i reaksjonen, det mangelfulle utstyret, alt syntes å blottlegge en naivitet, en makelig mangel på fantasi. Politiet hjalp ikke sin egen sak ved å la opplysninger om hva som hadde skjedd dryppe sakte ut i offentligheten, etter ytre press og ikke uten en viss gjenstridighet. De burde heller hatt tillit til at de ville bli møtt med forståelse for enkelte klanderverdige valg i møte med et angrep som var ulikt alt annet i terrorhistorien. Forsvarsministeren har i etterkant lovet tilgjengelige helikoptre og åpnere skott mellom politi og forsvar i fremtiden. PSTs bedyring om at de ikke hadde mulighet til å fange opp en skjult soloterrorist, har for det meste blitt akseptert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pressens prinsipper for publisering ble undersøkt. PFU-leder Per Edgar Kokkvold og Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås ble beskyldt av den unge venstresiden for å ha sluppet til ekstreme stemmer og vært kurerer for farlig tankegods. I en politisk parallell kritiserte AUF-leder Eskil Pedersen Fremskrittspartiet for å ha gjort innvandringsdebatten hard og fiendtlig og oppfordret til å ta «ytringsansvar». Denne debatten utåndet stille etter noen runder i avisspaltene. Og det er godt det ikke er blitt noen høyere moralsk terskel inn til det offentlige ordskiftet. I møte med mørke meninger, omsatt i bestialsk handling, er det viktig ikke å glatte over. Tankegodset som finnes, bør fremføres og imøtegås. Pressen har utvidet kartet noe, for å inkludere et ideologisk terreng som var mer kupert enn de så for seg. Ellers har de fortsatt som før.

Det juridiske Norge har for det meste blitt rost for en ryddig rettsprosess. Breiviks forsvarer Geir Lippestad tok oppdraget sitt opp på et prinsipielt nivå og begrunnet sine valg med utlegninger om hva en forsvarsadvokat egentlig er. Enkelte kollegaer kritiserte den distanserte tilnærmingen, men Lippestad fikk forståelse og respekt fra et publikum som ikke følte noe behov for å se ham spille oppbrakt på vegne av en slik klient. At klienten fikk så mye taletid under rettssaken, føltes ubehagelig, men nødvendig. Ingen alternativer virket bedre enn å bruke ti uker til å snu alle stener - og så fjerne gjerningsmannen fra offentligheten.

Rettspsykiatrien er den institusjonen som virkelig står igjen på krakelert sokkel. De fleste visste knapt hvor stor innflytelse psykiaterne har hatt i norske rettssaker før Torgeir Husby og Synne Sørheim la frem sin konklusjon om at Breivik var strafferettslig utilregnelig. Debatten som fulgte handlet om det problematiske ved å kreve eksakte svar fra en ikke-eksakt vitenskap, og ved å basere seg på ett fagfelts metoder i møte med en uforståelig forbrytelse. Men spørsmålene som lå bak, var store og eksistensielle: Når er et menneske ansvarlig for sine egne handlinger? I hvilken grad springer onde gjerninger ut av et voldssøkende sinn, i hvilken grad er de et produkt av voldsfremmende strømninger i samfunnet? Hvordan kan ondskap forklares? De vanskelige spørsmålene fikk så ulike svar at et stort oppgjør er uunngåelig.

For de som ble direkte rammet, for de sørgende pårørende og de skadde, vil det lave, mørke skylaget fra den ettermiddagen vare livet ut. For oss andre er endringene overraskende få. Det er fremdeles mulig å møte statsråder på Ica. Valgdeltagelsen ble ikke høyere. Frykten varte ikke. Ikke fellesskapsfølelsen heller, egentlig. Det siste er ikke så underlig. Dagene etter 22. juli var preget av et sinnelag som hører katastrofene til. Det var en stemning som ikke kunne vare. Men det viktigste var at vi støttet hverandre da vi trengte det.

For når nordmenns hverdag har falt tilbake til hva den var, har det å gjøre med at det var en god måte å leve på. Ikke for Breivik og hans meningsfeller. Men for de aller fleste andre. Sjelden har vel en terroraksjon i så liten grad åpnet for politisk agitasjon og populisme. Situasjonen tillot å skille ut gjerningsmannen som en anomali, å bygge en mur mellom ham og de andre, kanskje i større grad enn ønskelig. Diskusjonene til tross er den dominerende følelsen blant de som tilhører det norske samfunnet at deres landsmenn og folkevalgte reagerte slik man bare kunne håpe de ville i møte med en katastrofe: Med ro og verdighet, følsomhet og fornuft. Norge ble ikke et annet. Uskylden lever ennå. Den føles bare mer som et valg enn før.