Ustyrlig informasjon

Mens Richard Nixons avgang som amerikansk president var resultatet av mange måneders møysommelig journalistisk arbeid, vakler Bill Clinton under presset av en nyhetshistorie som utvikler seg fra døgn til døgn. Hovedpersonens motangrep har sendt ham til toppen på meningsmålingene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Budbringerne sliter mer med sin popularitet. Over hele verden vurderer mediene sin egen rolle i inkvisisjonen mot klodens mektigste mann. Dette skyldes både historiens grunnleggende lurvete karakter og det at enkelte feilaktige faktaopplysninger fra Internett er blitt videreformidlet av etablerte fjernsynskanaler og aviser, i et tempo som kan svekke både kildekontroll og personvern. I et større perspektiv tror jeg at denne affæren viser hvordan makthavere og institusjoner har mistet sitt grunnleggende grep om hvilken informasjon som skal tilflyte resten av samfunnet.

Om hundre år vil Monica Lewinsky være glemt, og Bill Clinton en i rekken av middels vellykte amerikanske presidenter. Men Internett vil bli vurdert som det forrige årtusens mest effektive teknologiske våpen for å bekjempe de privilegerte klassers enerett på kvalifisert informasjon. Allerede nå er det klart at en Stalin aldri mer vil klare å holde atomulykker skjult i årtier. Og selv en Gudmund Hernes vil ikke kunne gi seg selv 100 dagers fredningstid fra påtrengende spørsmål om norsk helsepolitikk.

Forklaringen på det voldsomme globale mediepresset mot den amerikanske presidenten og hans angivelige elskerinne ligger ikke bare i kombinasjonen av makt og sex, slik medienes refsere helst vil ha det til. Det politiske drama overskygger presidentens påståtte erotiske øvelser. Før i tida levde opplysninger om slike forhold sitt lokale liv på markedsplassene og kirkebakkene. I dag spres de på et tidels sekund rundt hele jorda.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til nå er aktørene i slike forestillinger blitt gjenstand for effektiv sosial kontroll i lokalsamfunnet eller av makthaverne, kanskje aller helst de siste. Men Monica Lewinsky og hennes privatliv er blitt gjenstand for en total, verdensomspennende stigmatisering. Samtidig har fortjenestemulighetene i Lewinskys historie eller kropp - magasinet Penthouse har tilbudt svimlende beløp for å vise henne fram naken - i det minste gitt henne økonomisk handlefrihet i bytte for et ødelagt liv. Hun er ikke som en tidligere tiders fyrstelig skjøge henvist til sin herres velvilje eller et liv i evig skam. Teknologisk informasjonsformidling har rammet dobbelt: Statssjefens makt og troverdighet er satt på spill. Hans underordnedes privatliv er spolert. Men den perverse berømmelsen kan gi Monica Lewinsky - 'that woman' som Clinton sier med forakt - en status som langt overgår den jobben presidentens venn Vernon Jordan ville gi henne i et kosmetikkfirma.

De skandalepregede elementene i historien om Bill Clinton og Monica Lewinsky tildekker den eksplosive demokratiske kraften som ligger i det at enhver kan legge fakta, meninger, påstander og rykter ut til vurdering på Internett. En domstol la nylig ned forbud mot å identifisere den narkosiktede sønnen til Tony Blairs innenriksminister Jack Straw, men webteknologien gjorde saken øyeblikkelig tilgjengelig for alle som hadde en computer og et modem, og det blir stadig flere. Den samme gruppen kunne omgå det franske forbudet mot å bringe meningsmålinger i presidentvalgkampens sluttfase. For et regimes dissidenter overgår Internett granaters sprengkraft.

Det er lett å peke på skadevirkninger av en fri informasjonsstrøm, og dette stiller store krav til hvordan ansvarlige institusjoner eller medier behandler opplysninger som er hentet på nettet. Det går en grense mellom demokrati og barbari. Men en lukket elites utøvelse av det den ser på som rasjonalitet, har alltid vært en større fare for enkeltmennesket enn en uhindret og inkluderende offentlighet.