Usynlig og forfulgt

En utstilling på holocaustsenteret på Bygdøy i Oslo gir innblikk i en av Europas verste eksempler på diskriminering og utryddelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi ser dem daglig på gatehjørner i Oslo. De tigger. Sigøynerne arbeider ikke, og egentlig hører de jo ikke til her. De kommer fra Romania eller andre land i Øst-Europa. "Våre" sigøynere dukker opp i mediene når de har vært på reise opp gjennom dalene og meldingene om smånasking strømmer inn. Eller når kommunen har stilt hus til disposisjon som beboerne lar forfalle. Hver gang vi møter sigøynerne, får vi bekreftet våre fordommer: De er arbeidssky, utakknemlige og tyvaktige.

Men det fins en annen historie om sigøynerne, en historie om en rik kultur. Den handler om et folk som aldri har stilt krav på noe territorium i Europa, som virkelig er de sanne paneuropeere. Deres kultur som har noe å gi oss alle, om vi bare tar oss tid til å kommunisere med dem. De kan vise til en rik fortellerkunst, sang, dans og musikk, og et helt egenartet samhold som står i kontrast til den individualisme som preger de moderne vestlige samfunn. I dag kjemper sigøynerne for sine menneskelige rettigheter, og står fram som en nasjon med nasjonalsang, flagg og nasjonaldag.

Noe av det positive ved Rom-folkets nesten tusenårige kultur i Europa kan nå studeres på HL-senteret på Bygdøy, der en internasjonal utstilling om forfølgelsene av sigøynerne er framstilt i tekst og bilder. Samtidig har fotograf Harald Medbøe, som tidligere har utgitt ei bok om sigøynere i Romania, en utstilling av bilder fra sigøynermiljøet han levde i i flere måneder. Hans bilder er forstørret og kopiert på plastduk, og er hengt opp i trær i hagen på HL-senteret. Bildene hans skal seinere til Auschwitz og andre steder i Øst-Europa. Medbøe står i spissen for en stiftelse, Romanipe, som arbeider for å bevare sigøynernes kultur og håndverk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det sentrale tema i utstillingen er sigøynernes skjebne under holocaust. Ifølge Jahn Otto Johansen, som har skrevet flere bøker om sigøynernes skjebne, var det relativt sett flere sigøynere enn jøder som mistet livet som følge av nazistenes utryddelsespolitikk. Men de er blitt jaget og drept helt siden de kom til Europa i middelalderen. Også Norge har lite å rose seg av når det gjelder holdinger og politikk overfor sigøynerne: Rom-folket var utelukket fra riket fra 1927 til 1956, og de ble avvist ved landets grenser da de nazistiske forfølgelsene startet. Det ble et solid bidrag til den nazistiske utryddingen av dem. Og selv etter 2. verdenskrig er de blitt diskriminert, tvangssterilisert og usynliggjort. Barna ble tatt fra dem ut fra rasehygieniske teorier.

I dag er sigøynernes situasjon i verden fortsatt ille, og den blir stadig verre, hevder Rafto-prisvinneren Ian Hancock, som representerer romanifolket i FN. Det er spesielt ille i Øst-Europa. Serbere, kroater og muslimer i Kosovo forfølger sigøynerne systematisk. Et lyspunkt er at EU er opptatt av å sikre sigøynerne rettigheter og er en aktiv vakthund mot diskriminering.

Utstillingen på holocaustsenteret er en del av den kulturelle skolesekken, og skoleelevene får veiledning av Natasha Bielenberg, selv sigøyner som kan relatere både bilder og tekst til egne erfaringer. Slik er utstillingen også et bidrag til å fjerne fordommer mot vår mest forfulgte minoritet.