Ut av Bagdad

Jeg er alene tilbake i Bagdad nå.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Min kone og mine barn er i Al-Qaim ved grensa til Syria hos min bror. Jeg gikk ut i morges for å kjøpe en liter vann. Prisen hadde økt til 1000 dinarer. Før helga var prisen 400 dinarer. Min svigersønn Duraid forteller at prisen på pappesker har økt fra 250 til 1000 dinarer på grunn av den store etterspørselen. Folk trenger pappkasser for å lagre forsyningene til krigen.

PÅ VEI TILBAKE fra Al-Qaim stoppet jeg ved avkjøringen til Anah for å ta en kopp te. Anah er min barndoms by, og kaféeieren kjente meg igjen. Også en annen mann kom. Vi kjente hverandre igjen. For lenge siden arbeidet vi sammen på høyskolen i Anah. Han var pensjonert nå. Kaféeieren fortalte at det koster 400000 dinarer å leie et hus for ett år i Anah nå. Før krigstrusselen var dette nok til å kjøpe et hus i byen, men når tusenvis av mennesker flykter fra Bagdad, blir prisene presset opp.

VI SNAKKET OM DET GAMLE ANAH og vannhjulene på de grønne øyene i Eufrat. Synet av det gamle Anah kunne stjele hjertene til de reisende før i tida. Alt dette er lagt under vann nå på grunn av en stor demning på elva. Det nye Anah, som er bygd av et fransk selskap, likner enhver europeisk småby. Vi snakket om det enkle, stille og fattigslige livet i Anah. De fleste familiene visste ikke engang hvordan kjøtt smakte. Selv de rike spiste kjøtt bare en gang i uka. Vi andre spiste dadler, sesamolje, brød, grønnsaker. Daddelsyltetøy var hovedingrediensen i måltidene til de fattige som arbeidet med å spinne garn og veve stoffer. Nå er dette arbeidet erstattet av maskiner. Før i tida tømte bøndene store mengder stein i elva for å utvide landbruksarealet.

JEG KOM TILBAKE TIL ANAH etter endt universitetsutdannelse for å undervise ved høyskolen der. Når jeg ikke fikk sove, gikk jeg ut og kikket på fjellene, på de vakre grønne øyene i Eufrat og på svanene som duvet i vannet. Da jeg var liten, pleide jeg å sovne til lyden av vannhjulene som kvernet døgnet rundt. Det var på midten av det forrige århundret. Nå må barna sovne til lyden av fly, bomber og skyting.

JEG GIKK UT for å få klippet håret da jeg kom tilbake til Bagdad. Folk stresset rundt i engstelse. Hos barbereren sto Radio Monte Carlo på med nyheter fra verden. Tida for diplomatiet er ute, fortalte de. Det er stilt et ultimatum til vår regjering.

Jeg gikk til apoteket. De hadde ikke det jeg trengte. Apotekeren ba meg komme tilbake om 15 minutter. En kvinne spurte etter klortabletter. Hun skulle rense vann. Apotekeren hadde ingen igjen. Jeg gikk ut og kom tilbake. Apotekeren hadde funnet en stor eske med smertestillende. Jeg kjøpte seks brett og 100 milligram med smertestillende for barn. Jeg kjøpte også piller mot diaré. Apotekeren regnet prisen feil. Jeg sa at vi begge er svimle. Så ba jeg Gud bevare oss.

DA JEG KOM HJEM, sto det tre biler på parkeringsplassen. Den ene var fullstappet med bagasje og utstyr. I de to andre trengte mange mennesker seg sammen. Den lille konvoien satte seg i bevegelse ut av Bagdad til familiens slektninger på landsbygda. Det regnet mykt, men scenen var tragisk.