Ut av tåka

Årets viktigste Oscar-film er svært lite glamorøs.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«IT'S JUST WRONG.»

Ordene er tidligere forsvarsminister Robert McNamaras, og de handler om USAs krig i Irak: «Det er galt det vi gjør. Det er moralsk galt, det er politisk galt, det er økonomisk galt.» Den kjente hauken fra 1960- og 70-tallet, forsvarsminister under presidentene J.F. Kennedy og L.B. Johnson, har for første gang latt seg lokke til å uttale seg om Irak-krigen, i et intervju i den kanadiske avisa Globe & Mail. Fra 1995 og til nå har Vietnamkrigens store strateg skrevet ikke mindre enn tre analytiske bøker hvor han innrømmer alvorlige vurderingsfeil. 87-åringen reiser stadig rundt på universiteter og holder foredrag om sine historiske feilgrep. Fjerde versjon av botsøvelsen foreligger nå i form av dokumentarfilmen «The Fog of War».

DOKUMENTARFILMEN,

der eneste levende medvirkende er Robert McNamara, ble nettopp belønnet med en Oscar, og McNamara er i egenskap av nyslått «filmstjerne» presset til å trekke sammenlikninger mellom da og nå - Vietnam og Irak. I filmen snakker han om sine «mulige» krigsforbrytelser i Japan under annen verdenskrig og i Vietnam. Han forteller om 100000 sivile som ble drept i Tokyo på ei natt i mars 1945. Han snakker om de påståtte hendelsene i Tonkinbukta i august 1964, der nordvietnameserne «angrep» to amerikanske destroyere, noe som fikk Kongressen til å gi klarsignal til militært engasjement i Sørøst-Asia, på feilaktige premisser. Kort etter innledet amerikanerne den såkalte operasjon «Rolling Thunder», dvs. systematisk bombing av Nord-Vietnam.

INGEN NYE

innrømmelser kommer fram i filmen. Når den likevel vekker så høylytt debatt i USA akkurat nå, kan det skyldes to faktorer: Først at filmmediet har en gjennomslagskraft som politiske memoarbøker ikke har, og at opphavsmannen Errol Morris er en filmskaper som kalles dokumentarfilmens svar på Hitchcock og Fellini. Dernest er det selve timingen; dagens hengemyr i Irak minner mistenkelig om den forrige i Vietnam. Alle husker hvor lang tid det tok å trekke føttene ut av den myra. Forskjellen er at ingen i dagens Bush-administrasjon er villige til å innrømme feilgrepene. Eller be folket om unnskyldning for å ha ført dem bak lyset.

MEA CULPA,

erkjennelse av skyld, er heller ikke McNamaras metode, og derfor har filmen vakt nytt raseri i enkelte kretser. Ved ett tilfelle er han blitt sammenliknet med de selvrettferdige byråkratene fra Treblinka. Men Errol Morris forsvarer den gamle krigeren og påpeker at det er forskjell på å si «politikken var feil» og å si «jeg tok feil og jeg beklager». Det er nettopp denne forskjellen som er selve kjernen i filmen, hevder Morris, og gir til beste en slags ledetråd: «Det er mye vanskeligere å analysere årsakene til feilen enn å be om unnskyldning for dem.» Første punkt, og her svikter McNamara ikke, er å innrømme dem.