Ut av USA, inn i EU?

Økende USA-skepsis og økende EU-sympati er to trender som, hvis de holder seg, bryter med noen lange linjer i norsk historie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE SOM TROR at en dårlig måling er nok til å rokke grunnleggende ved Norges langvarige USA-orientering, risikerer å ta like feil som de er sikre på at det nå er under utvikling et stabilt flertall for ja til norsk EU-medlemskap. I det første tilfellet handler det om bærebjelken i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk siden krigen. I det andre tilfellet om selve hovedskillet i norsk politikk de siste førti åra.

Men likevel: Det er en slags prestasjon av president George Bush å skusle bort så mye sympati, støtte og beundring som han har klart i løpet av det drøye året som er gått siden terrorangrepene 11. september 2001. I Aftenposten i går sier førsteamanuensis Ole Moen at vi må nesten førti år tilbake til Vietnamkrigen for å finne like sterke antiamerikanske stemninger i befolkningen som de meningsmålingsbyrået Opinion nå i høst måler i det norske folk. 64 prosent har fått et mer negativt syn på USAs politikk i løpet av det siste året. Det får Aftenposten til å skrive den mest USA-kritiske lederartikkelen jeg kan huske å ha lest i den avisa noen gang.

OG DET ER GRUNN til å spørre om det er en sammenheng når denne svingningen kan registreres samtidig som tilhengerne av norsk EU-medlemskap i befolkningen går opp til et klart forsprang på flere målinger. Sammenhengen er der muligens, selv om det er en rekke andre faktorer og forhold som påvirker svingningene i hver av målingene, helt uavhengig av hverandre. Den forrige EU-målingen her i avisa viste for eksempel at det er EU-utvidelsen med ti nye medlemmer som får flere nordmenn til å stille seg positive til unionen.

Økende USA-skepsis og økende EU-sympati er to trender som, hvis de holder seg, bryter med noen lange linjer i norsk historie. I hele etterkrigstida har vårt tosidige forhold til USA, kombinert med sikkerhetsgarantien i NATO-medlemskapet, vært hovedlinjen i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Besvergelsen fra Stortingets talerstol gjennom hele den epoken var at denne politikken «ligger fast». USA-kritikerne på venstresiden, som aldri har hatt noe flertall i befolkningen bak seg, klaget over at Norge var like lydig mot Washington som en amerikansk delstat.

FORAN FOLKEAVSTEMNINGEN om norsk EU-medlemskap i 1994 la nei-dronning Anne Enger Lahnstein all debatt om sikkerhetspolitiske sider ved EU-valget død da hun slo fast at Norges sikkerhetsbehov i overskuelig framtid var sikret og trygt forankret i NATO, der Norge siden starten har vært fullt medlem. Det samme kan ikke dagens EU-motstandere si, slik både USA og EU akkurat nå utvikler seg.

John Doyle Ong, som er USAs nye ambassadør i Oslo, kommenterer indirekte de nedslående måleresultatene i Aftenposten med å vise til USAs innsats under den andre verdenskrigen, Marshall-hjelpen og den kalde krigen. Underforstått sier han at de som i dag stiller seg kritiske til USA, er grovt utakknemlige. Det er den samme holdningen og krav om underordning som blant andre den konservative kommentatoren William Safire i The New York Times har gitt uttrykk for i flere artikler. Venstresiden i Europa har enten glemt, eller aldri skjønt, at det bare er USA som kan ordne opp der Europa roter det til, skriver han.

DEN KONSERVATIVE Bush-regjeringens medlemmer, fra presidenten og nedover, klarer ikke å skjule at de bare har sånn middels respekt for europeere og deres ledere. Selv ikke Storbritannias Tony Blair, som har gitt sterkest støtte til måten president Bush fører krigen mot terroren på, blir behandlet som en likemann, bare som en verdifull, men underordnet medarbeider. Frankrikes Jacques Chirac blir møtt med avmålt mistenksomhet, og Tysklands Gerhard Schröder med avmålt forakt.

Trolig har matpriser, eksportmuligheter og handelsavtaler større betydning for utviklingen av nordmenns holdning til EU, enn dette. Men alle som følger med, har merket at selv ikke Høyres Jan Petersen lenger synes det er like stas å få et kort møte med en travel Colin Powell eller en enda travlere Condi Rice i Det hvite hus.