Ut og slokke brann?

Før Stortinget er ferdig med statsbudsjettet for 1998, har bekymrede politikere begynt å tenke på 1999-budsjettet. Det skal vi ikke vente oss mye av, sier statssekretær Per N. Hagen her i avisa i går. Hagen sitter i Kommunaldepartementet og bestyrer en rekke av Senterpartiets hjertesaker. De er ikke av det billigste slaget.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I helga sa Johan J. Jakobsen at det ikke er rom for noen påplusninger på neste års budsjett under revideringen til våren. Det som blir vedtatt denne uka, skal stå fast hele neste år. Den ordningen vi i praksis har hatt med tre budsjettbehandlinger hvert år, må det bli slutt på. Vanligvis har det vært store endringer ved salderingene like før jul også.

  • Men nå skal det bli budsjettdisiplin, og det gjenstår å se hvordan det blir i praksis. Nå går vi ikke inn i noe valgår, så sjansene øker for at budsjettet skal stå seg hele året. Men den som har tatt seg bryet med å sammenlikne statsbudsjettene med statsregnskapene, vil ha funnet betydelige avvik hvert år. Dragkampen om noen få hundre millioner i noen hektiske høstmåneder på Stortinget blir i den sammenheng ganske latterlig, særlig når vi husker regjeringenes advarsler om katastrofene for norsk økonomi ved den minste påplusning. Når nyttår er passert, er den hellige budsjettbalansen glemt av alle. Også markedet.
  • I høst er skuffede ordførere, sykehusdirektører, redaktører, veisjefer og mange andre blitt beroliget med at regjeringen ikke kunne utrette mirakler på de tre ukene Gudmund Restad skulle pynte på Jens Stoltenbergs sparebluss av et budsjett. Men bare vent til neste år, da skal sentrumsregjeringens stempel settes på budsjettet. Det mange synes å ha glemt, er at Restad viste stor raushet allerede i høst med både kontantstøtten og påslaget til minstepensjonistene. Utgiftene til disse reformene vil jo bare balle på seg i åra framover, og hva blir det da til overs for alle andre gode og fornuftige tiltak? Attpåtil nektet Stortinget å godta Restads forslag om økte skatter og avgifter, som skulle sørge for balansen i regnskapet.
  • Og da ringer varselklokkene om overoppheting av økonomien. Norges Bank har som vanlig sendt ut sin advarsel. Før helga kom også Det Internasjonale Pengefondet, som neppe kan kalles ekspert på norsk økonomi. Men hvis ikke lønnsoppgjøret nå holdes innenfor såkalte moderate rammer, ja, da må regjeringen legge ut brannslanger. Det kan gå galt både med inflasjon, renter og eksportindustrien med ny ledighet som resultat, slik Thorbjørn Jagland så ofte har beskrevet.
  • Men analysene av alvoret er ikke entydige. Ikke alle varsellampene lyser. Statistisk sentralbyrå er mer avslappet, kjøpefesten er ikke så voldsom, og inflasjonen holder seg på et rent drømmenivå i forhold til tidligere år. OECD-tallene som kom før helga varsler fortsatt lyse tider også for vårt land, selv om vi er nærmere konjunkturtoppen enn mange andre. Selv for 1999 spås det en inflasjon på bare 3,1 prosent, bare marginalt høyere enn i våre konkurrentland. Noen katastrofe er det ikke.
  • Selvsagt kan ting gå verre enn spådd. Bare se på tigerøkonomiene som ble skrytt opp i skyene for få måneder siden. Men vi kan gripe forsiktig til rentevåpenet, som i dag er fredet. Og alt avhenger av lønnsoppgjøret. Men hvor alvorlig er trusselen om skyhøye lønnstillegg når både vi og alle andre land har så lav inflasjon og lave renter? I all moderasjonen de siste åra har vi hatt betydelig reallønnsøkning. Derfor er all prektighet omkring den selvpålagte og oppofrende moderasjonslinja best egnet til festtaler og valgkamper. Det var markedet som styrte inntektspolitikken gjennom etterkrigstidas verste lavkonjunktur med rekordhøy ledighet. Den er ikke noe genialt påfunn verken i Kleppe I- eller Kleppe II-utvalget. Vi hadde ikke noe valg. Og vi tjente på det.