Utakk er SVs lønn

SV har lært seg å ta ansvar, men det har ikke partiets velgere, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Politikk er urettferdig og ubarmhjertig. I dette valget som i de fleste andre de senere åra, vil velgerne kaste partier og politikere som har gjort en god jobb for by og kommune og erstatte dem med politikere som lover enda mer av det samme. Velgerne beskrives som troløse og bortskjemte med en tenårings tålmodighet. Når penger sjelden er problemet, og politikere slipper å gjøre harde prioriteringer, spiller det mindre rolle hvilke partier som styrer. En undersøkelse NRK har gjennomført viser at det er marginale forskjeller på velferdsgodene i røde og blå kommuner.

Alle partier er blitt sjenerøse velferdspartier. De rødgrønne prøver iherdig å trekke en ideologisk linje mellom satsing på fellesskapet og på private løsninger, men i lokalvalget er den linjen vanskeligere å få øye på når også rødgrønne kommuner flommer over av private omsorgstilbud ingen ønsker å fjerne. Det er mulig de borgerlige partiene har rett i sitt hjertesukk om at venstresiden har lagt beslag på alle politikkens honnørord, men i valgfrihet har de borgerlige i hvert fall funnet et begrep som synes uslåelig. Det er dødens for en politiker å gå til valg på mindre valgfrihet, selv om besvergelsen ofte går over i det tragikomiske, som når foreldre skal få en sjekk i hånden fra Frp i stedet for offentlig finansiert barnehageplass.

Mens stortingsvalget for to år siden var ideologisk og med to klare fronter, er årets kommunevalg tilbake i det gamle. Ap-sekretær Martin Kolbergs forsøk på å gjenta den rødgrønne suksessen fra 2005 måtte feile, fordi den lokale partipolitikken er mer saksorientert og personavhengig. Partiene samarbeider på kryss og tvers, politikerne selv bytter parti og standpunktene skiller seg av og til fra hva partiet mener sentralt. Da kan selv det utenkelig skje at Oslo Høyres Erling Lae blir hyllet av raddiser på venstresidens valentinerball, Fafo-festen, mens Arbeiderpartiets Rune Gerhardsen får det glatte lag.

Men likevel har den rødgrønne alliansen vært sterk nok til å ødelegge for regjeringspartiet SV, som går mot et av sine dårligste valg. I en fersk måling har partiet en oppslutning på 6,4 prosent, nesten en halvering siden siste kommunevalg. SV har riktignok ikke tapt mange velgere i løpet av valgkampen, men utgangspunktet var som dårligst. SVs oppslutning siden regjeringsskiftet har vært jevnt dalende og lenge før valgkampen startet ble det spådd at partiet ville gå på en farlig smell. Når partiet går inn i sluttspurten med et taperstempel, kan det virke forsterkende. Alle vil være på vinnerlaget, og blant de rødgrønne er det Arbeiderpartiet som stadig tapper lillesøster for velgere.

Det må føles dypt urettferdig for partileder Kristin Halvorsen. Hun har vært fødselshjelper og premissleverandør for det rødgrønne prosjektet. Overgangen fra et frittalende og sjenerøst opposisjonsparti til en ansvarlig regjeringspartner, var tøff og læringskurven bratt, har hun selv innrømmet. Men etter en vaklende start, har SV lært seg å ta ansvar og stå samlet bak regjeringens politikk, selv når det må ha smertet langt inn i SV-sjelen. Som finansminister har Kristin Halvorsen imponert selv skeptikerne i næringslivet, og hun framstår som regjeringens andre klare frontfigur.

Livet i posisjon har sine åpenbare fordeler. Bare spør Siv Jensen som aldri har vært der. Likevel straffes SV nådeløst for å ha gitt avkall på sin rolle som evig og uansvarlig opposisjonell. Til tross for at det i stor grad er SVs fortjeneste at Soria Moria ble et av Europas mest radikale regjeringsprogrammer, må SV betale for ikke å ha enda større gjennomslag i hjertesaker som miljø-, sosial- og sikkerhetspolitikk. Partiet svekkes nok også av å ha noen av regjeringens svakere statsråder, og når en velgermagnet som Kristin Halvorsen må bli hjemme i valgkampen for å lage statsbudsjett, synes det at partiet ikke har mange etterfølgere i den divisjonen. Likevel har SV lojalt stått bak det rødgrønne prosjektet og får svi for det. Miljøvernminister Helen Bjørnøy stortrives for eksempel når hun kan forsvare SVs miljøpolitikk. Straks hun må ta rollen som advokat for klimameldingen, blir velgerne minnet om de tapte slag.

SVs grunnfjell er nede i fire prosent, viser dagens måling. Fortsetter det slik kan hele regjeringsprosjektet forvitre sammen med det. Derfor burde det også være i Jens Stoltenbergs og Arbeiderpartiets interesse å spille SV gode når velgerne svikter. Det er bare to år igjen å gjøre det på. Dette valget er en forsmak på resultatet, hvis det ikke skjer.