Utarmet røverstat

AMMAN (Dagbladet): - Velkommen til Irak! sier tjenestemannen på grensa mellom Jordan og Saddam Husseins rike. Så byr han på te og krever 30 dollar under bordet for å klarere utstyret vårt. Deretter viser han en hardpornografisk video for to brydde og litt nervøse nordmenn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En av hans kolleger tar oss med til neste kontrollpost. Han gnir tommelen mot pekefingeren i en talende bevegelse og hvisker «money, money». Etter nesten 20 år under Saddam Husseins regime er det irakiske statsapparatet ødelagt av korrupsjon, frykt og isolasjon.

  • Mange irakere forteller at korrupsjon er den eneste måten byråkratene kan overleve på. Lønnen er elendig. Høytstående tjenestemenn får utbetalt tre dollar i måneden, like mye som det koster å drikke to- tre glass appelsinjuice på det dystre og folketomme hotellet Al Mansour. I hotellresepsjonen sitter et dusin konkurrerende agenter på luselønn og skuler på hverandre. De har nesten ingen gjester å spionere på.
  • I Bagdad stoppet klokka 2. august 1990. Da rullet irakiske styrker inn i den styrtrike oljestaten Kuwait for å gjøre landet til Iraks nittende provins. Siden har et sett FN-resolusjoner gitt de hardeste økonomiske sanksjonene verden har sett. Kretsen rundt Saddam Hussein er fremdeles velfødd. Vanlige irakere har en gjennomsnittsrasjon på 2030 kalorier og 47 gram protein pr dag. FN har regnet ut at den planlagte økningen i olje for mat-programmet vil øke rasjonen til 2463 kalorier og 63,6 gram protein pr dag. Så konkret kan man måle prisen for å holde Saddams programmer for biologiske og kjemiske våpen i sjakk.
  • Alt mangler i Irak. Reservedeler, råvarer, mat, klær og medisiner. I en av hovedgatene så jeg en bil med en hageslange som eksosrør. I en fersk FN-rapport til Sikkerhetsrådet beskrives feil- og underernæring, et helsesystem som ikke fungerer og en utdanningssektor i krise. Store infrastrukturprogrammer for elektrisitet, vann og kloakk er nødvendige for å bøte på skadene etter sju år uten reparasjoner eller vedlikehold. Koordinatoren for FNs humanitære operasjoner i Irak, Denis J Halliday, forteller om en massiv hjerneflukt ut av landet, og økende isolasjon og inkompetanse hos dem som blir igjen.
  • - Vi irakere er akkurat som dere i Vesten. Vi liker å spise god mat og reise med fly. Nå er livene våre uten håp. Jeg vil gjerne ut av landet, men hvem vil ta imot oss? spør en sunni-muslim. Saddam Hussein spiller bevisst på de fattiges behov for religiøs trøst. Radikalisert islam er på frammarsj under sanksjonsregimet. Det må være et paradoks for de landene som på 80-tallet ga Saddam våpen for å kjempe mot Irans prestestyre.
  • Iraks naboland lider også. Men hver dag krysser et stort antall tankbiler med olje og smuglergods grensene til Syria, Tyrkia og Jordan. FN har valgt å lukke øynene for disse sanksjonsbruddene, som i alle fall bringer en del matvarer inn i Irak. Vår egen sjåfør fra Bagdad til Amman har mengder av irakiske smuglersigaretter i et hulrom mellom førersetene. Tollerne får sin andel. Hver dag krysser 1000 biler og 600 tankbiler denne grenseovergangen.
  • På den vidunderlige restauranten Al Mudheef i Abu Nuis gate sitter vi seint en kveld og spiser helstekt elvefisk fra Tigris. Her burde det ha vært smekkfullt av viktige forretningsfolk, tilreisende sjeiker, lokale celebriteter og magedanserinner. Men vi er nesten helt alene. Og vi må komme oss hjem før midnatt, hvisker skremte irakere.
  • Nøden har ført til en bølge av drap og grove vinningsforbrytelser i Bagdad, en foruroligende skygge av det som kan skje dersom Saddams regime skulle falle sammen etter rumensk eller albansk mønster. Frykten og isolasjonen har nådd presidenten selv. I redsel for å bli likvidert forflytter Saddam seg fra palass til palass. Av og til sover han i en bobil ute i ørkenen. Avtalen med FN har trolig styrket presidentens posisjon. Han vil helt sikkert forsøke å hente tilsvarende gevinster ved den neste konfrontasjonen som måtte komme.