Uten ansikt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En ung pike blir funnet drept på sin hybel ved arbeidsstedet. Det blir noen notiser i mediene om saken, vi får høre at både jenta og den mistenkte gjerningsmann er fra ett av de baltiske landene. Deretter blir saken borte fra vår oppmerksomhet. Det står i grell motsetning hva som skjer når en av våre landsmenn blir utsatt for en slik handling. Ofte klages det da over at det blir for mye grafsing. Når det er gjelder vår nye tjenerklasse fra andre land forsvinner det totalt. Vi så det samme med den libyske asylsøkeren som ble skutt på en kafe i Oslo for et par uker siden. Også hans skjebne blir usynlig for oss.

I dagens avis har Dagbladet gått dypere inn i bakgrunnen til jenta som ble drept på Geilo. Hun var kommet til Norge fra Estland for å søke lykken og en bedre framtid. Hun hadde en drøm om å få del i litt av vår rikdom, og også dele den med sine nærmeste. Dette er drømmen hundretusener av mennesker i verden har når de banker på i døra hos de rike. De fleste av dem som kommer, forblir annonyme. Og selv når de utsettes for et grufullt drap, forblir de ansiktstløse.