Uten arving

Enden er nær, ser det ut til, for president Suharto i Indonesia, etter 32 års kleptokratisk styre. Hans politiske tiltak for å dempe krisa, sist ved å love reformer fram mot et valg der han ikke stiller til gjenvalg, ser ut til å følge falne diktatorers klassiske devise: «For lite, for seint.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Til slutt får vi kanskje se ham og familien med pakkede kofferter gå om bord i et fly til Sveits, Rivieraen i Frankrike, Hawaii eller hvor de nå vil ta imot han og hans formue, etter ufrivillig forbilde av sjah Mohammad Reza Pahlavi fra Iran, Ferdinand Marcos fra Filippinene og Mobutu Sese Seko fra Zaore. Den slags herskere søker sjelden martyriet i hjemlandet.

  • President Suharto har ikke skaffet seg noen etterfølger. Eneherskere pleier å være redde for å bygge opp en farlig utfordrer. Ingen overlever og vokser seg sterk i skyggen av «Sterke Mann». Derfor er arvefølgekriser så utbredt i monokratier. Ordnede maktskifter utgjør «sirkelens kvadratur» for diktaturer. Regimet bygger ikke på lovlig overtatt makt, og makta kan ikke overføres lovlig fra en diktator til en annen. En diktator som overlater makta til en etterfølger må gi etterfølgeren diktatorisk makt, det vil si frie hender til å gjøre hva han vil, også å vende seg mot forgjengeren.
  • Suharto kan ikke opprette noe familiedynasti i republikken Indonesia, og uansett har hans barn vært så grådige at de er enda mer forhatte enn faren. Nøkkelen ligger etter alle solemerker hos de militære. Men meningene spriker blant offiserene, akkurat som følelsene for deres velgjører. De frykter for sine privilegier, de har skummet litt av fløten under det korrupte regimet. Men de finner det neppe verd prisen å daglig måtte skyte ned folk i gatene, bare for å holde 76 år gamle Suharto ved makta noen få år til.
  • Til slutt kan de bli nødt til å gå til Suharto for å fortelle ham i like episke vendinger det samme som han fortalte president Sukharno i 1966: «Jeg har alltid hatt respekt for deg, som jeg har hatt for mine foreldre. Jeg ville så gjerne se opp til deg, men dessverre så ønsker du det ikke.»
  • De militære kan ikke styre Indonesia med våpenmakt aleine og over tid. Forsvaret og politiet teller under en halv million, og Indonesia teller nær 200 millioner innbyggere spredt på drøyt 13 600 øyer. De kan drepe, men ikke styre, mener Goenawan Mohamad, redaktør av det innflytelsesrike magasinet Tempo til det ble forbudt i 1994.
  • Som sedvanlig ved denne slags opprør mot autoritære regimer, er det studentene som fører an. Økonomisk og sosial krise kaster brennstoff på bålet. Middelklassen vender seg etter hvert mot det regimet som har gitt dem velstand og slutter seg til sine barns opprør. Men heller ikke på opprørernes side er det i Indonesia i dag lett å få øye på noen som kan overta makten. Maktskyggen fra Suharto har vært for omfattende. Landet har ingen mot-elite med erfaring i og kunnskap om lederskap på statsplan, ingen store bevegelser eller partier med et politisk program for å styre og ikke bare for å kaste diktatoren. Amien Rais, leder for den nest største islamske organisasjonen, har fått samlet et «folkeråd», der Megawati, datter av Sukarno, den anerkjente økonomen Emil Salim og tidligere ordfører i hovedstaden Jakarta, Ali Sadikin, er med. Det er en begynnelse, men opprørerne har ingen samlende leder.
  • Til dette verdens største muslimske land, kom opprøret ti år for tidlig for islamske fundamentalister, anslår flere politiske iakttakere. Fundamentalistene er i arbeid, men de har ikke skapt noe grunnlag for en islamsk revolusjon. Indonesia vil ikke gå i Irans fotspor. Snarere minner dette regimet foran undergangen om Filippinene, der den fredelige revolusjonen sendte Marcos til Hawaii og brakte Corazsn Aquino til makta som en overgangsfigur. Megawati har, som Aquino, arvet sin legitimitet og kunne spille samme rolle. Frykten for et maktvakuum og fullstendig kaos i øyriket er imidlertid overhengene, og det er dette kortet Suharto nå spiller ut for å redde stumpene, mens hans barn enten har flyktet til London eller gått i skjul.

Blodbadet den gang sitter som et traume i det indonesiske samfunnet ennå, som skremmer opposisjon, militære og makthavere.