Uten avbrudd

Politikernes ikke-avbruddsavtale avvæpner debatten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det måtte komme. Det er alltid en som ringer inn og sier det samme. Etter den første valgdebatten i «Tabloid» mellom Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg var det en eldre dames tur: Nå må politikerne slutte med den evinnelige kranglinga si.I 25 minutter hadde Stoltenberg og Bondevik knapt hevet et øyebryn, langt mindre stemmen. På forhånd hadde de avtalt at de ikke skulle avbryte hverandre. Det var et valgløfte de dessverre holdt. I stedet lot de hverandre snakke uavbrutt om egen fortreffelighet og motpartens begredelighet. Først da tall kom på bordet tente samfunnsøkonomen Stoltenberg, men ble raskt advart mot å skape debatt. Seerne kunne tro de kranglet.

Halvtimen seinere gjentok det seg i NRKs «RedaksjonEn» mellom Stoltenberg og Carl I. Hagen. Jeg er blitt enig om ikke å avbryte, forsverget Stoltenberg mumlende til seg selv da han et øyeblikk ble fristet over evne. Og i går kveld på «Tabloid» var det Dagfinn Høybråtens tur til å minne Kristin Halvorsen om den uskrevne avtalen.Til sammen har partilederne et par hundre års debatterfaring. Du skulle tro de kunne møtes uten å konstruere regler som legger et vått teppe over debatten. Men kanskje er de inspirert av amerikanske valgdueller, hvor kandidatene eksplisitt har forbud mot å henvende seg direkte til hverandre. I stedet bomber de hverandre med skitne reklamekampanjer i pausen.

Hensikten med ikke-avbruddsavtalen er sikkert den beste. Politikerne tror det skaper en mer saklig og informativ debatt som vil gjøre velgerne opplyste og oppstemte. Resultatet er snarere det motsatte. Høflighetens tyranni tilslører både uenighet og inkonsekvens. Påstander får stå uimotsagt når øyeblikket passerer uten avbrytelse. Og når Stoltenberg og Bondevik dermed ender med å høres ut som to fløyer av samme parti, er den politiske debatten død.Det er et paradoks at det skjer i et valgår, hvor polariseringen angivelig er sterkere enn noen gang. Velgerne er blitt lovet to klare alternativer, og venstresiden framstiller det nærmest som et skjebnevalg. Det skinner ikke gjennom TV-skjermen. Seerne inviteres ikke til debatt, men til en innstudert oppramsing av kjente argumenter og sjablonger.

Det er selvfølgelig opp til programlederne å skape situasjoner som gjør valgdebattene til noe mer enn markedsføring av partiprogrammer. Men det er en tøff jobb når deltakerne oppfører seg som oksen Ferdinand. TV-matadorene har all grunn til å rive seg i håret. Gode debattanter trenger ikke avbryte. De griper ordet. Men ikke-avbruddsavtalen har gitt motstanderne en dårlig unnskyldning for å beholde det til det kjedsommelige. Før var det bare Carl I. Hagen som slapp unna med å si indignert: Hvis du kan la meg snakke ferdig ..? Nå sier de det alle sammen. Og de blir aldri ferdig.