Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Uten en tråd

LILLEHAMMER (Dagbladet): Den akutte dramatikken på SVs landsmøte er uttrykk for dype motsetninger i partiet. Disse har brennpunkt i Kristin Halvorsens person. Hvis hun ikke blir gjenvalgt som partileder, er SV i realiteten et delt parti. Da vil makten flyttes til partikontoret, mens flertallet i stortingsgruppa reduseres til en hjemløs, intern opposisjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med all sin broderte menneskelighet er SV også et sosialistisk parti. I dette ligger en sterk oppfatning av at kontroll med valgte representanter er en høyere form for demokrati. Partiet og partiets prosesser skal ha rang foran personlige oppfatninger og handlinger. Dette er årsaken til at landsmøtet er nær politisk orgasme når det øyner mulighet til å disiplinere en aktiv avviker som Erik Solheim. I SV skal det være mannstukt i rekkene.

  • Det vil aldri lykkes hvis SV også skal ha ambisjoner om en oppslutning som gir politisk makt. Politiske ledere som er bundet på hender og føtter av rigide programmer og kontrollerende partiorganer, vil mangle det handlingsrommet som er nødvendig for effektiv maktutøvelse og påvirkning av opinionen. I alle partier er det en utvikling mot at lederne i økende grad henter sitt mandat direkte fra velgerne, og i mindre grad fra partiforsamlingene. Slik er det også i SV, og det er bl.a. derfor Kristin Halvorsen har en mulighet til å bli gjenvalgt. Det kan skje selv om hun er i utakt med landsmøtets flertall i sentrale spørsmål.
  • Når SVs fundamentalister betoner partiets forrang så sterkt, skyldes det ikke bare teoretiske tradisjoner. Det er fra denne posisjonen det er mest effektivt å bekjempe den politiske modernisering som ledes av Erik Solheim og Kristin Halvorsen. Strategien på landsmøtet har vært å skape en bred front mot partiledelsen med utgangspunkt i striden om Kosovo. De såkalte museumsvokterne vet de er sjanseløse alene, men livsfarlige sammen med SVs mer moderate grunnfjell. Et viktig mål for partiledelsen har vært å hindre en slik allianse, og nå ser det ut til at de kan lykkes.
  • Nøkkelfiguren i dette arbeidet heter Dag Seierstad. Han er ukjent for folk flest, men har en unik posisjon i SV. 62-åringen fra Lillehammer er til daglig rådgiver i Nei til EU, men er først og fremst en partiveteran med respekt i alle leirer. Seierstad spiller en hovedrolle i utformingen av den resolusjonen om NATO-bombingen som skal redde Kristin Halvorsen. Han er mannen som med sine forsonende krefter og varme hender kan splitte den brede opposisjonen mot partilederen, og levere et innhold og et stemmetall i Kosovo-vedtaket som Halvorsen kan leve med.
  • Da gjenstår neste hinder: Sammensetningen av partiets sentralstyre. Kristin Halvorsen er beinhard på at hun må ha en nestleder hun kan stole på og samarbeide med. Derfor vil hun helst fortsette med Øystein Djupedal. Det vil opposisjonen for all del unngå. Trolig blir den profilerte bombemotstanderen Hallgeir Langeland kjørt fram på denne plassen. Det vil partilederen oppfatte som et helt uakseptabelt alternativ. Langeland er en utrent politiker som knapt har satt spor etter seg i Stortinget, der han har vært SVs talsmann i miljøsaker. Her ligger det et kabinettsspørsmål i lufta.
  • På denne knivseggen befinner Kristin Halvorsen og SV seg. Taper hun, er det duket for et parti der de politiske motsetningene er organisert i fraksjoner. Fundamentalistene vil ha flertallet i partiorganene, modernistene vil beherske stortingsgruppa. I en slik situasjon er det sannsynlig at SV vil oppleve en avskalling både til høyre og til venstre, dvs. til Arbeiderpartiet og RV.
  • Men en seier for Kristin Halvorsen betyr heller ikke at det er bygd en motorvei til Jerusalem. Motsetningene vil bestå, og de kan forsterkes fram mot stortingsvalget om to år. Neste sak på partiets krisekart: Kan SV tåle avvikere i EU-saken?