Uten fluktveier

Det er vår i Frankrike, det er opprør i gatene og det er valgkamp foran neste års valg av Republikkens president.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BRUSSEL (Dagbladet): I et forsøk på å skaffe arbeidsplasser til ungdommen og samtidig sprøyte inn dynamikk i fransk økonomi ser det ut til at statsminister Dominique de Villepin har malt seg inn i et hjørne, der nettopp de som han ville hjelpe, ungdommen og fagbevegelsen, har reist seg i opprør. Han er ikke den første som forsøker å reformere arbeidslivet i et land der mer enn tjue prosent mellom 18 og 25 år er uten arbeid og hvor økonomien henger etter andre land. Der alle forgjengerne har mislykkes og falt, står de Villepin fast på sitt og forsøker å ri stormen av. Men han har utløst krefter som han mindre og mindre kan styre. Han har utvist et så dårlig politisk håndverk at han står igjen, ser det ut til, uten fluktveier. Sånn kan ikke en politisk leder stelle seg.

STRIDENS KJERNE er en lov som gir arbeidsgivere anledning til å ansette unge under 26 år og sparke dem uten forklaring i løpet av ei to år lang prøvetid. Tanken er at da blir ikke bedriftene så forsiktige med å ansette folk. Fransk arbeidsliv er stivt, og å myke det opp ville få opp farten i økonomien, mener fast ansatte økonomer. Men franske studenter mener loven fratar unge rettigheter i arbeidslivet, og de har fått med seg fagbevegelsen ut i gatene.

RIKTIGNOK har statsministeren åpnet for «forbedringer» av loven og hatt en samtale med studentene. Men der gikk han i den klassiske fella: «For lite, for seint.»Den lett aristokratiske og diplomatiske de Villepin har vist seg for sta og dermed overlatt ordet til opprørerne i gatene. Nå kan han ha spilt bort ei framtid i Elysée-palasset etter president-valget neste år. Hans regjering er splittet, og etpar politiske ringrever sanker nå nedfallsfrukt fra stormen. Innenriksminister Nicolas Sarkozi, hans hovedutfordrer foran valget, avla tirsdag et overraskende besøk hos opprørspolitiet på Place de la République, et svært så offentlig trekk for å vise avstand til statsministeren. En annen gammel ringsrev, president Chacques Chirac, sitter i Elysée med sine rådgivere og pønsker på hva han skal si. Han antas å ville uttale seg en av de nærmeste dagene.

VÅROPPTØYENE i 1968 felte president Charles de Gaulle året etter, men vi er ikke dér. 38 år etterpå er både Frankrike og studentene annerledes. En veteran fra 1968 ga et talende bilde på dette: «Kamerater! Våkn opp til en ny verden! Nå åpner studentlederne talene med \'Kjære kolleger!\'».1968 var så mye mer politisert og ideologisert. Og opptøyene var mer omfattende og hadde bredere støtte fra fagbevegelsen. I dag går studentene fredelig i gatene i franske byer, mens bander av unge på jakt etter slagsmål ypper til kamp både med politiet og fagbevegelsens vakter i opptoget samtidig som de raner mobiltelefoner og lommebøker fra demonstrantene. Det er sannelig nye tider!

DEMONSTRASJONSTOGENE har vært fargerike og fredelige folkefester. Tirsdag endte toget på Place de la République, og demonstrantene gikk rolig til sitt. Der overtok «les casseurs» - eller «knuserne» - med hetter, masker og skjerf dynket i sitronsaft for å motvirke tåregass, og snart var slagsmålet i gang.-  Dette er en skam. Dette er alt folk får se, og det er et galt bilde av fransk ungdom. Dette er ikke oss. Dette er ikke det vi ønsker, sa en av studentene etterpå.

DER ER studentene og statsministeren helt enige, bråkmakerne må fjernes, og politiet har ordre om å plukke dem ut. Ironien er at mange av bråkmakerne kommer fra de fattige forstedene rundt Paris, hvor det i november var voldelige opptøyer. Nå har de flyttet slaget til midt i Paris. Og den nye loven om ansettelse av ungdom kom nettopp som et svar på november-opptøyene. Den skulle hjelpe de unge i fattigbeltet rundt Paris, der de fleste har arabisk eller nordafrikansk bakgrunn, ut av en håpløs verden der førti prosent er uten jobb. Tanken var å skaffe dem deres første ekte jobb.Medisinen fra Dominique de Villepin har så langt forsterket sjukdommen. Og den har i tillegg satt fransk økonomi i fare, stanset den i stedet for å få fart på den.

UT FRA DETTE uføret finnes det bare politiske utveier. Spørsmålet nå er om det blir med eller uten Dominique de Villepin.