Uten forsoning - ingen fred

Når krigen er over, må man ta fatt på en like vrien oppgave. Etterkrigsgjenoppbygging kan ses på som en boks med fire sider, hvor komponentene er knyttet tett sammen og støtter hverandre. Sammenbrudd på én side av boksen fører til sammenbrudd for de andre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fra Bosnia, fra Kaukasus, fra Sentral-Amerika og fra Afrika sør for Sahara har vi lært at statlige og mellomstatlige organisasjoner utfører oppdragene sine med vidt forskjellige grader av kompetanse. Disse fredsoperasjonene har vist nødvendigheten av å gå bort fra den overforenklede formulering som sier at gjenoppbygging består av en fredsstyrke, en haug med penger, og så demokratiske valg så fort som mulig.

De fire delene av gjenoppbygging er:

1. Sikkerhet.

2. Politisk rammebetingelse.

3. Økonomisk gjenoppbygging.

4. Forsoning.

Sikkerhet:

Sikkerhetskomponenten blir vanligvis utført relativt bra, især når den blir tatt hånd om av styrker med klart mandat og det nødvendige personell, utstyr, disiplin og erfaring. I Kosovo har det nå oppstått alvorlige vansker, i og med at NATO-styrkene må hanskes med de gjenværende jugoslaviske styrkene. To spesielt vanskelige utfordringer er minerydding og den regionale dimensjonen. Ingen av disse oppgavene er fredsstyrkenes direkte ansvar.

Vi kjenner ikke omfanget av mineproblemet, men alle indikasjoner tyder på at det er stort - og ikke bare i grenseområdene. Lenger inne i landet kan den militære tilnærmingen til minerydding bli et hinder, fordi det å rydde et område for miner slik at en militær styrke kan passere, er mye enklere enn å gjøre et område klart til landbruk og barnelek. Her har de mineryddende ikke-statlige organisasjonene en nøkkelrolle å spille.

Når det gjelder den regionale sikkerhetsdimensjonen må vi være klare over at all fremgang i Kosovo lett kan bli avsporet, med eller uten hensikt, av det som skjer andre steder, ikke minst i Jugoslavia. Kosovo ble oversett i perioden rett etter at freden i Bosnia var sikret; denne feilen må ikke gjentas. Stabilitet i og mellom Montenegro, Albania og Makedonia er avgjørende for fred i Kosovo. Hovedbetingelsene for dette er demokratiske og pluralistiske politiske systemer, samt økonomisk vekst. Det beste, dog vanskeligste, ville være et fullstendig regimeskifte - ikke bare en utskiftning av personell på toppen - i Serbia.

Politisk rammebetingelse:

Spørsmålet om politisk rammebetingelse er delvis et spørsmål om grunnloven. I Kosovo er dette en del av den grunnleggende uenighet mellom nesten alle kosovoalbanere på den ene siden, og Beograd på den annen. G8-prinsippene støtter det konstitusjonelle kravet om utvidet selvstyre for Kosovo innenfor Serbia. Dette har slått like dårlig an hos KLA, LDK og i Beograd. En ordning som ikke tilfredsstiller noen av partene kan ikke annet enn være ustabil. Utfordringen er å få satt igang en prosess som kan skape et stabiliserende konstitusjonelt resultat. I mellomtiden vil Kosovo være et internasjonalt protektorat - men det må ikke være snakk om noen de facto deling, siden det vil være en av de mest ustabile ordningene som kunne tenkes.

Et fremskritt siden Rambouillet er at man ikke har prøvd å spesifisere hvor lenge «i mellomtiden» bør være. Dette bør bidra til å unngå det sedvanlige hastverket med å holde valg, og gi en større bevissthet om de forskjellige politiske opsjoner tid til å utbre seg i Kosovo.

Styresmaktene pleier å satse på kjappe og ryddige resultater. Derfor går det ofte dårlig med den delen av boksen som omfatter de politiske rammebetingelsene. Bosnia er beviset på at hastverk er lastverk. Dayton-avtalen måtte inneholde en åpenbart ugjennomførlig politisk ordning - ellers ville ikke krigen blitt brakt til en slutt. Denne gangen finnes det imidlertid ingen kortsiktige nødvendigheter for å se bort fra de langsiktige kravene.

Økonomisk gjenoppbygging:

Med den økonomiske delen pleier styresmaktene å gjøre en dårlig jobb. Dette er alltid et vrient problem. For det første er den umiddelbare oppgaven humanitær nødhjelp. All erfaring har vist hvor vanskelig det er å finjustere overgangen til langsiktig utviklingshjelp, med riktig koordinering.

For det andre skaper tilstrømningen av internasjonale organisasjoner, både mellomstatlige og ikke-statlige, et stort behov for velutdannede mennesker (bl.a. med gode språkkunnskaper) som tolker/oversettere, organisatorer og mellommenn. Selvfølgelig tilbyr disse organisasjonene gode lønninger og karrieremuligheter innen internasjonalt arbeid. Dette fører til at mange av de beste og mest idealistiske lokalkreftene blir trukket ut av aktivt engasjement og økonomisk aktivitet i sitt eget samfunn.

For det tredje krever økonomien i Kosovo mer enn bare gjenoppbygging. Etter flere tiår med sentralt styrt inkompetanse og fem år med økonomiske sanksjoner er mangelen på dyktige og erfarne entreprenører påtakelig. Flere milliarder dollar med internasjonale penger har i Bosnia frembrakt noen få millioner dollar i lokale investeringer. Tilstrømningen av penger og mennesker utenfra skaper grobunn for en blomstrende svart økonomi, men det trengs noe annet for å få økonomisk produktive investeringer til å fungere.

Forsoning:

Det er denne delen av boksen som styresmakter vanligvis ikke engang prøver seg på. Men uten forsoning blir det aldri fred. I Kosovo er det nødvendig med forsoning mellom den albanske majoriteten og den serbiske minoriteten som vil fortsette å bo i Kosovo (og som kanskje blir der fordi internasjonale bistandsmidler vil skape større økonomiske muligheter i Kosovo enn ellers i Serbia). Forsoning er også nødvendig mellom kosovoalbanere og serbere i resten av Serbia. Heller ikke bør Albania og Makedonia glemmes her. Og kanskje den største utfordringen av alle: forsoning må til mellom Serbia og store deler av Europa.

Man får ikke forsoning ved å skrive under fredsavtaler, ikke engang ved å iverksette slike avtaler til punkt og prikke. Det står faktisk ingenting om forsoning i hverken Rambouillet-utkastet eller i den endelige avtalen som ligger til grunn for dagens situasjon.

Skal forsoning komme til Kosovo, må den skapes sakte, gjennom arbeid i små dialoggrupper med albanere og serbere og andre som lever i Kosovo. Gjennom å arbeide, jevnt og trutt, med skolepensum og massemedia. Gjennom opplæring og gjenopplæring av journalister og lærere, og ved å jobbe med alle i statlige posisjoner som har kontakt med publikum - som politibetjenter, byråkrater, legestanden... Det er i disse sektorene at man kan sette nøkkeleksempler på pluralistiske standarder.

Dette krever en myriade av småaktiviteter. Emnet for slikt arbeid må være dialog og gjensidig forståelse. Dialoggruppene må ikke fokusere kun på abstrakte forsoningstanker - med slike ømtålige spørsmål som historie og tilgivelse - men også på de aktuelle politiske spørsmålene som opptar deltagerne, de praktiske problemene de opplever i sitt daglige liv, og det mulige grunnlaget for en fremgangsrik fremtid for deres land. Og målet med alt dette? Den langsomme seieren over hatet.Kosovo

Krigens avslutning betyr at nye problemer tårner seg opp i Kosovo. Direktør for Institutt for fredsforskning (PRIO) Dan Smith drøfter her de fire grunnleggende elementene i arbeidet for fred og gjenoppbygging. Det viktigste er kanskje forsoning, som ikke er nevnt verken i Rambouillet-avtalen eller i den fredsavtalen som partene nå har underskrevet.