Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Uten grenser

I dag møtes FN for første gang til et møte om migrasjon. Det var på tide.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VAKTE EN viss oppsikt da internasjonale medier i høst brakte avsløringen om en fangeleir med polske arbeidere i sør-Italia. Flere hundre polakker var blitt holdt innesperret bak høye gjerder, bevoktet av væpnede leirkommandanter. De ble tvunget til å jobbe 15 timer i døgnet, og de som forsøkte å slippe unna risikerte å bli banket opp, voldtatt eller drept. En slaveleir i et europeisk land, rett og slett. Avsløringen var grotesk, men ikke enestående. Mens dette skrives er innhøstingen av tomater i sør-Italia i full gang, og et område i provinsen Puglia har fått betegnelsen «Slavetriangelet» i italiensk presse. For at tomatene fortsatt skal kunne kalles «Det røde gull», trengs billig arbeidskraft. En hel industri baserer seg på rumenere, bulgarere, polakker, nigerianere eller senegalesere som jobber for et par euro i timen. Arbeidere som ligger på gulv i brakker uten strøm eller vann når de ikke jobber under den brennhete septembersola. De som har stukket av, risikerer å bli utvist fra landet, i stedet for å få hjelp - fordi de er «illegale» innvandrere.

DETTE ER UBEHAGELIGE historier, og problemet for resten av vesten er at det ikke er historier som er spesifikt italienske. «I hele Europa blir migranter behandlet som forbrytere, utnyttet og forvist til samfunnets ytterkanter, samtidig som deres arbeidsinnsats tas imot», skrev Amnesty International i en pressemelding i fjor. Det finnes et behov for billig og fleksibel arbeidskraft i de fleste av verdens rikeste land, men det finnes liten politisk vilje til å åpne grensene for immigrantene. I stedet finnes det en utbredt, stilltiende aksept av svarte arbeidsmarkeder, der ingen regler finnes.

ALDRI FØR HAR så mange mennesker flyttet på seg, på jakt etter bedre lønn, for å få et bedre liv. 200 millioner mennesker var migranter i fjor, nesten tre ganger så mange som i 1960. Dette er et av de tydeligste uttrykkene for hva «globalisering» egentlig er for noe. Det fører med seg en mengde utfordringer, alvorlige problemer og løfterike muligheter. Men hva som er uløselige problemer, og hva som er muligheter, krangles det om. Det eneste som er sikkert, er at det handler om mennesker som krysser grenser. Derfor er det et underlig paradoks at migrasjonens utfordringer i så stor grad er noe man insisterer på å forholde seg til på nasjonalt plan. I den grad det finnes noen internasjonale organer som tar seg av spørsmål om menneskelig forflytning, handler det om kontroll . EUs nye grensevakt-ordning, administrert av et selskap med det flotte navnet Frontex, er et eksempel på det. Samarbeidet handler om å «demme opp for flodbølgen av afrikanere som truer Europas kyst», som det gjerne heter - i beste fall en forenklet og kortsiktig løsning på komplekse fenomener.

INTERNASJONAL migrasjon krever internasjonalt samarbeid. Det er bakgrunnen for at Kofi Annan for snart tre år siden nedsatte en FN-kommisjon for å plassere internasjonal migrasjon på verdenssamfunnets politiske dagsorden. Og i dag begynner historiens første FN-møte om migrasjon. Ingen venter seg en magisk løsning på de ekstremt kompliserte utfordringene, men kommisjonens leder, svensken Jan O. Karlsson tror man kan komme langt rett og slett ved å bekjempe ignoranse. I et langt intervju med avisa Politiken tidligere denne uka, kom han med uttalelser som av enkelte debattanter i Norge vil oppleves som arrogante: Han mener uvitenhet og vrangforestillinger i altfor stor grad preger debatten om arbeidsinnvandring. «Når vi forstår at arbeidsmarkedet ikke er et nullsumspill, at en innvandrer i jobb ikke betyr en arbeidsløs danske, men økt vekst, blir våre handlinger langt mer rasjonelle.»

SÅ ER SPØRSMÅLET naturligvis: Vekst for hvem? Migrasjon handler ikke bare om tomatplukkere, det handler også om høyt utdannede mennesker som fyller viktige funksjoner - men som ideelt sett kanskje skulle jobbet i sitt hjemland, der man også trenger leger, sykepleiere og forskere, hvis utvikling skal bli noe annet enn et honnørord. Det finnes ingen enkle løsninger på migrasjonens utfordringer. Men når det gjelder de ulovlige immigrantene som blir utnyttet i vesten, er det liten tvil om hva de ønsker seg: Lov til å etablere seg, til å jobbe og til å bli sett på som mennesker med alminnelige rettigheter. Av hensyn både til dem og oss , spørs det om ikke en åpnere, internasjonalt koordinert holdning til migrasjon kommer til å tvinge seg fram.