Uten Gud

Pass opp. Nå kommer ateistene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA JEG VOKSTE opp, hadde ordet ateisme en skummel klang. Ikke fordi jeg kommer fra et troende hjem - jeg er verken døpt eller konfirmert - men det var altså agnostiker som var den gjeldende betegnelsen. Ateist var litt som nihilist - hvis man valgte den veien, måtte man også ta med seg et helt levesett på kjøpet: svarte klær, en stor bikkje i bånd, dårlig personlig hygiene og dystre framtidsutsikter. Hedning var et gøyalt alternativ, Hedningesamfunnet solgte blant annet tegneserien «Jesus Kristus & co» på Egertorget, men det fremsto mer som litt masete blasfemi, og var ikke på langt nær så undergravende som den dystre ateismen.

AMERIKANSKE VELGERE vil, ifølge de fleste meningsmålinger, heller ha en homse, en muslim, eller - til og med - en kvinne som president enn å velge en som ikke tror. En ateist. Slik er det ikke i Norge, men det finnes mange som lurer på om vi er på feilspor i vår sekulære hverdag her i vesten. Muligheten for at vi har glemt noe verdifullt som vi bør hente fram igjen, er en besnærende tanke. Den vesteuropeiske ugudeligheten er et underlig unntak, og gjør at vi ikke klarer å forstå de andres, for eksempel muslimenes, religiøse følelser, er det mange som mener. Kjell Magne Bondeviks kjepphest er at religion er en kilde til konfliktløsning, ikke til konflikt. Samtidig er det mange som vil gjøre kristendommen, vår religiøse følelse, til en motpol mot islam. Presidenten for det italienske senatet, Marcello Pera, er en mann som tidligere har stått hardt på de sekulære standpunkters verdier, men som de siste årene har beveget seg over mot «teo-konservatismen». Han mener Vesten nå må finne tilbake til sine religiøse røtter for å stå sterkere i kampen mot islamistisk ekstremisme. Sammen med Joseph Ratzinger - nå pave Benedikt XVI - skrev Pera i forfjor boka «Uten røtter» som løftet fram dette som den eneste farbare vei i etterkant av diskusjonene omkring kristendommens plass i den europeiske grunnloven.

I ARTIKKELEN «Troens forsvarere» som vi trykket her i Dagbladet på fredag, argumenterte den slovenske filosofen Slavoj Zizek for at det ikke er de kristne røttene, men den ateistiske arven Europa bør være mest stolt av. Han er ikke alene om det. Det siste året har vært en slags renessanse for bøker om ikke-religion - man har neppe sett maken til siden mellomkrigstida, da Bertrand Russel skrev «Hvorfor jeg ikke er kristen» og Øverland utga sine foredrag til offentlig forargelse. I Frankrike har en bok om «Ateologi» av kjendisfilosofen Michel Onfray ligget på bestselgerlistene i over et år - et hissig angrep på religionens styrkede plass i samfunnet. Jødedommen, kristendommen og islam deler alle det samme hatet, mener Onfray: «Hatet mot fornuften og intelligensen, hatet mot friheten, et hat mot alle bøker i én boks navn, hatet mot livet, hatet mot seksualiteten, mot kvinner og mot nytelse, hat mot det feminine, hat mot kroppen, mot lystene.» Det er sterk kost, men Onfray mener det trengs. At han får gjennomslag i Frankrike, som har en lang og stolt sekulær tradisjon, er kanskje ikke så rart. Men når boka er i ferd med å bli en bestselger i Italia også, og den engelske oversettelsen er på vei, kan det tyde på at det er flere som synes samtiden innbyr til ateist-tanker.

I TILLEGG til filosofene dukker naturvitenskapsmennene opp. Daniel Dennett, USAs mest kjente ateist, mener at vitenskapsmenn lenge har hatt en slags uuttalt avtale om å la religionen være i fred, fordi folk blir så ute av seg bare ved tanken på en grundig undersøkelse av fenomenet. Boka Breaking the Spell kom ut denne måneden, og er bare én blant mange som nå bruker naturvitenskapens metode for å komme nærmere en rasjonell forståelse av religionen.

MEN BLIR DET ikke tomt og trist når alt skal være så vitenskapelig? Mister vi ikke en viktig dimensjon i livet? I en bokhandel på Karl Johan fant jeg nylig en lapp hengende over filosofi-bokhylla, der det sto «Etikk er flyttet til avdelingen for religion.» Det er en utbredt misforståelse at det i bunn og grunn må et eller annet religiøst til for å leve et godt og moralsk forsvarlig liv. Når bare 29 prosent av Norges befolkning tror på Gud, er det kanskje på tide at ateist kan få lov til å bli et positivt ladet ord?