Uten helteglorie

Det er aldri lett for en politiker å innrømme feil. Ikke i noe land og ikke under noen omstendigheter. Selv ikke når fakta taler for seg selv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forestillingen

om president George W. Bush som den effektive øverstkommanderende i farens stund, slår sprekker. Det var denne forestillingen, nøye lyssatt i bildene av presidenten i full flygeruniform tatt på dekket av hangarskipet «Abraham Lincoln», som skulle sikre presidenten gjenvalg ved valget 2. november. Gjenvalg av Bush er fremdeles det mest sannsynlige resultatet av valget, men det blir i tilfelle ikke slik som valgstrategen Karl Rove hadde planlagt, med Bush som den suverene leder i krise og krig. Rapporten fra staben til kommisjonen som gransker hendelsene før og etter terrorangrepene den 11. september 2001, ble lagt fram torsdag. Den er knusende for bildet av Bush i spissen for en effektiv administrasjon som handlet raskt og klokt etter at den ble rammet av et totalt overraskende angrep de ikke hadde hatt mulighet til å hindre. Innholdet i rapporten undergraver troverdigheten til både presidenten og visepresident Dick Cheney, som begge har hevdet at det var omfattende forbindelser mellom Osama bin Ladens al-Qaida-nettverk og diktator Saddam Hussein i Bagdad, og at Irak derfor representerte en klar og umiddelbar trussel mot sikkerheten til USAs befolkning. Stabsrapporten har ikke funnet at det var slike omfattende forbindelser, og heller ingen tegn til samarbeid mellom Saddam og bin Laden om selve terrorangrepene 11. september.

Til dette

har både Bush og Cheney svart at det er funnene i rapporten som ikke stemmer, og at det var omfattende forbindelser gjennom flere år, og at Irak var en trussel mot befolkningen i USA. Invasjonen i Irak var derfor både nødvendig, godt begrunnet og en del av den store krigen mot terrorisme.

Den endelige rapporten fra undersøkelseskommisjonen kommer først om en måned, nokså like før Det demokratiske partiet holder sitt landsmøte og formelt nominerer senator John Kerry som sin kandidat ved presidentvalget. I den rapporten kommer partipolitikerne i kommisjonen til orde, og der vil presidenten finne flere ting han kan bruke til sitt forsvar. Blant mye annet vil det bli lagt større vekt enn tilfellet er nå, på de misbrukte mulighetene president Bill Clinton hadde til å ta livet av bin Laden før angrepene i 2001.

Det er aldri lett

for en politiker å innrømme feil. Ikke i noe land og ikke under noen omstendigheter. Selv ikke når fakta taler for seg, er det lett. Og George Bush har gjort det spesielt vanskelig ved å la seg profilere så sterkt som den ærlige, rettskafne og etisk høyverdige i kontrast til forgjenger Bill Clinton, som var mannen med pekefingeren, sigaren og alle bortforklaringene. Kjernevelgerne til Bush tror ham på hans ord, så når han sier at det var forbindelser mellom Osama og Saddam, så er det slik, uansett hva en eller annen kommisjon måtte hevde. Slik oppstår den absurde situasjonen fra før helga som kulminerte i den ferskeste «bushismen», der presidenten sier at han gjentar at det var slike forbindelser, rett og slett «fordi det var slike forbindelser».

Stikk i strid

med presidentens egen framstilling, står det i rapporten fra undersøkelseskommisjonens stab at CIA, FBI og Det hvite hus fikk mange forvarsler om de omfattende terrorplanene som var under utvikling. Manglende kommunikasjon, intern dragkamp i kombinasjon med manglende beslutningsevne gjorde at tips og ledetråder ikke ble fulgt opp på en måte som kunne ha forhindret angrepene.

Ubesluttsomheten og kommunikasjonssvikten fortsatte etter at Mohammed Atta og hans atten medterrorister kapret fire passasjerfly og styrtet to av dem inn i World Trade Center, ett i Pentagon mens passasjerene i det fjerde avverget at det traff Capitol Hill, der Kongressen holder til i Washington. Disse delene av rapporten undergraver også presidentens troverdighet fordi Bush så lenge arbeidet aktivt imot at undersøkelseskommisjonen ble satt ned.

President Bush har fått en annen valgkamp å kjempe enn den han har forberedt seg på, mot en annen motstander enn den han ønsket seg. Men han er fortsatt favoritt til å vinne.