Uten kultur

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KAMPEN OM Orkla Media demonstrer den nye kapitalismens kultur. Her sitter styret i konsernet og skalter og valter med institusjoner som har lange og solide røtter i det norske samfunn. Orkla-avisene er en del av det store norske opplysningsprosjektet. Orkla-avisene som alle andre aviser har på den måten bidratt til å gjøre det norske folk mer dannet enn det var, mer kunnskapsrikt enn det ville ha vært og mer demokratisk enn de fleste. Men legger Orklas konsernstyre vekt på dette når de nå skal bestemme hvem som skal overta innpå en fjerdedel av avisene her i landet?

RØYKSIGNALENE fra Karenslyst allé i Oslo er alt annet enn beroligende i så måte. Fra styrerommet i Orkla kommer meldinger som tyder på at målet med salget er å oppnå størst mulig gevinst - ikke for Norge, ikke for norsk presse, ikke for norsk kultur, men for Orklas eiere. I den vurderingen inngår åpenbart ikke etiske eller kulturelle vurderinger. Skulle følgen av salget være at avisene havner hos en britisk medieeier som representerer en totalt annen mediekultur enn den norske, så er det visst noe som ikke anfekter dem som står for salget.

KAPITALEN under den nye kapitalismen har ikke noe fedreland og kjenner ingen nasjon. Men det er en falsk forestilling. For de institusjonene som er gjenstand for kapitaleiernes og deres lakeiers overveielser i administrasjon og styre er jo ikke kommet til i den løse luft. De er bygd opp «sten på sten», som Carl I. Hagen pleier å si. Norske aviser, også Orkla-aviser. har av det norske samfunn vært betraktet som så viktig for demokratiet og for kulturen at staten har vært villig til å bruke milliarder på å holde dem i live og gjøre dem litt mindre avhengig av profitt enn de ellers ville ha vært. Ja, samfunnet låner jo i virkeligheten ut både arbeidskraft, identitet, lojalitet og kultur til bedrifter, og det må være rimelig at også samfunnets interesser blir vurdert opp mot den ensidige profittinteresse som de moderne kapitalister legger til grunn ved kjøp og salg eller nedleggelser.

DET ER ET sørgelig syn å se hvordan norsk nærings- og mediepolitikk utøves i øyeblikket. Vi har kapitalister som blir mer og mer storsnutet. Og vi har en næringsminister som virrer fram og tilbake mellom kriserammede bedrifter og bedyrer at han snakker med både eiere og arbeidere, og alle er veldig tilfreds med ham. Men han greier ikke å formulere en klar tanke om hva som er i samfunnets interesse. Skal staten være en god regulanter, må politikerne utøve regulatormakten etter en gjennomtenkt politikk. Skal staten være aktiv eier, krever det en annen politikk. Nå har jeg inntrykk av at næringspolitikk er å løpe fra det ene til det andre, uten noe klart mål. I Orkla-saken er det Kåre Willoch som løfter den nasjonale fanen, ikke presseorganisasjonene og slett ikke kulturministeren. Han er mer opptatt av om A-pressen kan komme i posisjon. Slik spiller regjeringen på lag med den etikkfrie kapitalen. Historikeren Jens Arup Seip skrev en gang at norske næringslivsledere under Ap-staten etter krigen forbauset oppdaget at de var kommet i paradis. Det gjelder visst i høyere grad i dag. Men globaliseringen kan jo ikke bety at vi er villig til å gi alt felles på båten?