Uten land ingen fred

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Igjen venter verden spent på hva neste trekk i striden mellom Israel og palestinerne vil bli: Blir det en voldsom hevn fra Israel? Kommer det et nytt blodig angrep fra militante islamister i Hamas eller Islamsk Jihad? Eller klarer verden å presse begge sider til å besinne seg? Mulighetene for å skape fred har i alle fall hatt en stø kurs mot null i lang tid.
  • I Israel driver frykt og sinne fram kravet om knusende hevn, og statsminister Ariel Sharon er i den uvante stilling at han må mane til ro og tilbakeholdenhet. Blant palestinerne er Yassir Arafat i den nesten umulige klemma at han må stagge et opprør som har de samme mål som han, og han må støtte seg til palestinske institusjoner som nesten har falt sammen.

Intet forlik som kan stagge både israelere og palestinere er i sikte. Krisen nå innleder trolig et vendepunkt, til det verre eller det bedre, til alvorligere og mer omfattende kamper eller til en ny politisk runde som fører til en avtale på politisk plan. USA og EU, samt FN og andre utenlandske aktører, har ikke annet valg enn å gripe fatt i disse flokene i et helt annet omfang enn man har gjort i det siste.

  • I Israel synes man ikke å være modne for å bytte land mot fred, det som var utgangspunktet for fredsprosessen. Man krever fred, og så kan man forhandle. Palestinerne mener de allerede har gitt fra seg det som ble Israel i 1948. Nå vil de ha de okkuperte områdene Vestbredden og Gaza, uten kolonier av jødiske bosettere, som sin lille stat. Dette er det enkle, men vanskelige utgangspunktet.

En hel verden tar avstand fra så vel blodige terrorangrep i Israel som israelernes drap på steinkastende palestinere. Men Israel får ingen varig fred før palestinerne også får sin rett, og den retten må ikke israelerne tro de kan diktere ensidig. Det må være grunnlaget for å bygge fred.