Uten lik i lasten

Ryktet om Jan Eggum som en halvgammel, avdanket visesanger kan vise seg å være overdrevet. Halvgammel, ja, men på «Deilig» framstår Eggum med fokus og overskudd.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med låter som «Vi vil helst ikkje vite det», «I live», «Uten røtter» og «Lik i lasten» har han laget en overraskende bra skive. Poengterte tekster, bra poplåter, lekker instrumentering og finslepen produksjon er nøkkelen til Eggums overraskende oppegående '99-album.

Eggum tilhører en gitarkamerat-generasjon som tilsynelatende har hatt lite å tilføre norsk kulturliv de siste tiåra, eh, åra. «Deilig» er beviset på at Jan Eggum er noe mer enn en forhistorisk visesanger. Valget av Bugge Wesseltoft som produsent har vært meget klokt. Bugge har ikke gått radikalt til verks, men formet et lydbilde som med sin lekenhet, sine nyanser og sin instrumentering gir Eggum en lenge etterlengtet fornyelse. Eggum selv har tonet ned både melankolien og det erketypiske, 70-tallsgrå visepreget. I stedet leverer han en ganske så lys og snerten pop-plate som fortjener et stort publikum. Og: Eggums sarkastiske og selvironiske tekster er langt bedre innlegg i debatten om norskspråklige tekster enn hans ofte hjelpeløse utspill i media om anglofiseringen. Veldig bra til å være norsk voksenpop.