Uten sentrum

Striden om Statoil i Arbeiderpartiet har avslørt en vesentlig svakhet: Viktige veivalg i partiet er løst forankret i organisasjonen. Det tok bare en håndfull kraftfulle debattanter for å blåse partiledelsen over ende. Partiet mangler debatt, forbindelseslinjene til viktige stolper er løse, og partiet selv mangler et stødig sentrum.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Normalt ville det ha vært forfriskende med en debatt som berører partiets grunnideer, slik Statoil-debatten til slutt ble. Det har jo vært stor enighet om at det står dårlig til med ideologidebatten i partiet. Men det ville unektelig ha vært en fordel om det hadde vært flere deltakere under 85 år.

  • Statoil-saken og vårens streik og de tolkningene den ble gitt, må sees i sammenheng. Begge handler om hvilken retning arbeiderbevegelsen skal ta. Skal partiet tilpasse seg den rådende markedsøkonomiske tenkning, eller skal det finne en selvstendig vei forankret i arbeiderbevegelsens tradisjoner? Det virker som om partiledelsen har valgt den første moderniseringsstrategien. Det er ikke så lenge siden Jens Stoltenberg under et seminar på Institutt for samfunnsforskning i Oslo erklærte at diskusjonen om «...eierskap er akademisk». Det tror jeg ikke man er enig i på Børsen. Og når debatten likevel kommer, virker det som om ledelsen ikke vil ta den av frykt for at de ikke skal vinne den. Det var ingen som opponerte mot Finn Lied enda han utover vinteren hadde innlegg om Statoil og statens eierskap så å si annenhver dag i Dagsavisen. Ja, den tidligere statssekretær og Ap-redaktør Wiktor Martinsen etterlyste til slutt motinnlegg.
  • Man kan si hva man vil om de gamle gutta i Arbeiderpartiet, men de lar seg ikke by hva som helst av dem som er deres motstandere. Den skal ha et stort repertoar av argumenter, den som vil ta opp kampen. Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg kunne selvsagt ha gjort som de gamle gjorde når de valset ned tilløp til opposisjon. Men det forutsetter at de er trygge på at de har flertallet bak seg. Dessuten ville de lett ha lydd som et ekko av siste forelesning på BI mot de gamles sosialdemokratiske verdiargumenter.
  • Det paradoksale er imidlertid at de som nå har ledet an mot Jens Stoltenberg, også etter hva jeg forstår er de som har hatt størst tro på ham som partileder. Både Lied, Haakon Lie og Jens Chr. Hauge er jo internasjonalister. De har aldri gjemt seg under nisselua, de har stått for standpunkter som strekker seg ut over distriktshensyn og jern og metall. De følger åpenbart også med i den store samtalen i sin alders høye år. De kjenner den internasjonale litteraturen. At de også har stor selvbevissthet, gjør dem ikke lett å ta i debatten. De har ikke vært sjenert over å ha en identitet som en intellektuell elite, selv om de var sosialdemokrater og helst skulle skjule det. Finn Lied hadde sin forankring i forskningen, Jens Chr. Hauge i Det juridiske fakultet. De hadde kontakt til sitt alma mater.
  • Dette er mangelvare i partiet i dag. Det strømmer rett nok alltid dyktige og unge folk til Arbeiderpartiet, for de stillingene som tilbys når partiet er i posisjon, har vist seg å ha stigende verdi på tidas børser. De er proppfulle av den siste lærdom fra managementskoler. Men de er konforme, de skaper ikke debatt. Deres selvbevissthet er kanskje noe i overkant av det de kan innestå for i åpen diskusjon. Og de har verken kontakt til Folkets Hus eller til akademia. Men det er desto kortere vei til konsulentbyråene, og det blir kanskje litt for tynt?
  • Hvor er f.eks. diskusjonen om den nye infrastrukturen i det postindustrielle samfunnet? Det er slike spørsmål sosiologen Anthony Giddens har tvunget det britiske Labour til å drøfte. Jeg er overbevist om at Finn Lied er mer pålest på den tidligere Clinton-statsråd og professor Robert B. Reich og standardverket «Nasjonenes rolle» enn mange av dem som nå smykker seg med rådgiver- og statssekretærtitler. Hvor er partiet i debatten om Mjøs-utvalgets innstilling? Er det bare ord når næringsminister Grete Knudsen reiser rundt og sier at forskning og høyere utdanning er veien til løftenes Norge?
  • Det var en samlet partiledelse som led nederlag på Statoil-saken. Men de gamle kan ikke gi partiet en framtid, og Oslo-partiets Britt Hildeng, som i en viss forstand er vinner både i Opera-saken og i Statoil-saken, har neppe lederambisjoner. Hun tapte jo nettopp kampen om ledelsen i Oslo. Men hun illustrerer det som er problemet: Arbeiderpartiet har intet sentrum.