UTEN TITTEL

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med Barks som inspirasjon

Per Inge Torkelsen:

- Donald Duck var den som lærte meg å lese. Historiene var så spennende at jeg stavet meg gjennom ordene. Jeg begynte å lese Donald Duck i slutten av 1957, da jeg var fire og et halvt. Han hadde en fin varme i streken sin, og vanvittige historier fra hele verden. Historiene har tapt seg på et vis etter at Carl Barks sluttet.

Gunnar Staalesen:

- Jeg hadde et lidenskapelig barndomsforhold til Donald. Jeg er født i -47 og begynte å lese bladet i -54. Alle vi som leste Carl Barks historier på 50-tallet ble lidenskapelig opptatt av Donald. På intrigene han skapte, klimaksene og det grepet på spenningen han hadde. Det er enkelte historier som har satt seg ekstra godt fast. Jeg husker en reise til Grønland, en annen til Ekkodalen og en tredje om byggingen av statuen av Andebys grunnlegger.

Steffen Kverneland:

- Carl Barks kan neppe overvurderes. Han var en forutsetning for at jeg ble tegner selv. Historiene var sprelske og fantasieggende, og tegningene fulle av liv. Da jeg var barn visste jeg jo ikke at Carl Barks tegnet Donald. Tegningene var så perfekte at jeg trodde de var lagd av en maskin. Det eneste jeg visste var at det var ekstra stas når historiene var merket «En Disney-klassiker - til glede for nye lesere».

Lars Saabye Christensen

- Donald er den eneste tegneserien jeg har hatt et forhold til. Interessen ble tidlig vakt, og jeg leste lenge, også inn i voksen alder. Foruten tegningene vil jeg framheve språket, på sitt beste er tekstene skrevet med imponerende stort ordforråd.

Frode øverli:

- I begynnelsen hadde jeg ikke noen formening om hvem Carl Barks var, men etter hvert forsto jeg at det var han som hadde skapt mange av de kule beatfigurene i serien. Han har sikkert betydd like mye for Donald-tegneserien som Walt Disney. Selv har jeg hatt mine forbilder innen andre sjangrer, men jeg liker å lese Donald og da helst det som er skapt av Carl Barks.

Jan Kjærstad

Alle har sin barndoms Dickens, og min heter Carl Barks. Historiene hans har lagt seg som et grunnfjell i meg. Særlig reisehistoriene i Wergeland-trilogien er inspirert av onkel Skrues ekspedisjoner til de fjerneste strøk av kloden.