Utenfor sentrum

De siste månedene har Jan Petersen gått stille og dypt. Det har bidratt til å løfte Høyre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MENS VI I HOVEDSTADSMEDIENE har vært opptatt med vårt, har Høyres Jan Petersen reist land og strand rundt og fått dekning i metervis i lokale medier, som hos sine brukere har større tillit enn riksaviser og de flyktige nyhetssendingene på TV. Det har andre valgkampvinnere gjort før ham. Presidentkandidat Bill Clinton holdt storaviser og nasjonale TV-kanaler på armlengdes avstand i sin første presidentvalgkamp, men stilte villig opp for lokale TV-stasjoner og mindre aviser. Lenge ble det ikke engang registrert i Washington hva den daværende guvernøren i Arkansas drev på med.

Vi kan stjele en filmtittel for å finne navn på strategien: «Gå stille, gå dypt». Landskjente politikere har ofte lite å hente i riksmediene i oppbyggingsfasen foran en valgkamp. Der er de gjengangere som får størst oppmerksomhet når det handler om kiv og strid.

FINT BESØK får gjerne positiv lokal dekning. Petersen har dessuten vært ytterst tilgjengelig der han har vært for å se og bli sett. Siden nyttår har han besøkt alle landets fylker minst en gang og alltid hatt rikelig tid til mediekontakt. I Høyres Hus er man svært fornøyd med hvordan budskapet på denne måten er positivt formidlet til velgerne. Som en ekstra bonus har han også fått spalteplass til utspill både her i avisa og i VG om skole og skatt, som er partiets sentrale saker i valgkampen.

I dette opplegget ligger trolig en del av forklaringen på at Høyre har steget jevnt på meningsmålingene de siste sju månedene, og for første gang på svært lenge har passert tjuetallet i en av målingene.

Den positive trenden startet før Carl I. Hagen begynte å skyte seg selv i foten et par ganger om dagen, men Høyre har selvsagt nytt godt av Fremskrittspartiets frie fall, siden partiet har framstått som et tiltrekkende alternativ.

VI FORSTÅOSSPÅERE har kommentert de stadig penere tallene i Høyres kolonne måned for måned med å spørre dryppende ironisk om det kanskje går best for Høyre når Jan Petersen sitter helt stille og ikke foretar seg noe som helst. For han foretar seg jo ingenting når jeg ikke ser ham hele tida, og ikke har snakket med ham på lenge.

I vinter var det borgerkrigen i Fremskrittspartiet alt dreide seg om. Og så selvsagt Kristelig Folkeparti. Nå, ved innledningen til valgkampen og sist ut av de mellomstore med sitt landsmøte, rettes stadig mer av oppmerksomheten mot Høyre, som i meningsmålingene igjen er blitt det nest største partiet. Høyre mener at partiet har odel på denne plassen i norsk politikk, selv om plassen nå en stund har vært ute av familien og blitt dårlig vedlikeholdt av Fremskrittspartiet.

Da sentrumsregjeringen var høyest oppe, med Kjell Magne Bondevik som styrer av landet og Knut Vollebæk som styrer av en verden i krig mot satans Milosevic, sa Bondevik at KrF skulle bli størst på borgerlig side i Norge. Carl I. Hagen lo høyt og seierssikkert. Jan Petersen klarte ikke å skjule at han ergret vettet av seg, men måtte bare bite tenna sammen.

PETERSEN fikk revansje ved kommunevalget, der Høyre kapret velgere på skattemotstand og krav om et løft for skolen og et lønnsløft for lærerne. Siden har han fortsatt i det stille. Han møter opp når han blir bedt av Pål Jørgensen og Knut Olsen. Han gir uttalelser til riksavisene og er langt fra tung å be. Men i vinter er det andre kanaler som har vært prioritert, med et halsbrekkende reiseprogram der Høyre-lederen har tilbrakt mest mulig tid alle andre steder enn i Oslo.

Petersen vil selvsagt hevde at det er partiets politikk som gradvis fester grep på velgerne. Og han er storfornøyd med at han nå får statsministeren som hovedmotstander i valgkampen. Det gir god kveik til det som helt sikkert blir et høyst veloppdragent og kondisjonert landsmøte i helga.

FORLEDEN rykket Petersen i startboksen og forkynte at han er utålmodig etter å komme i gang. «Vi er klare til regjeringsmakt,» føyde han til. Men han sa ingenting om sitt eget kandidatur som statsminister i en borgerlig flertallsregjering der Høyre er det største partiet. Det blir han nødt til dersom målingen også i mai går Høyres vei.