Utilgivelig svik

Skal hun slå seg helt fordervet for å få en hardt tiltrengt sykehjemsplass?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun faller ofte flere ganger i døgnet. Slår seg, blør. Får vondt og er lei seg.

Blir liggende på gulvet, inntil Hjelp 24, som hun når gjennom alarmen, kommer og hjelper henne opp i stolen igjen. De plastrer sårene, og stikker til neste som trenger hjelp.

Hun er langt opp i åttiårene og er blitt avhengig av rullator. Den er vanskelig å manøvrere i den lille leiligheten. Iblant glir den unna. Hun faller. Hodet er heller ikke helt som det var.

Pårørende står på for å skaffe en sykehjemsplass. De ansvarlige rister på hodet, og sier at køen er lang og plassene få. Hun er ikke syk nok, ikke hjelpetrengende nok. Den brutale sannhet er at noen må dø før det blir ledig rom.

Ingen drømmer om å komme på sykehjem, der beboerne i dag er så dårlige at de knapt kan kommunisere med omgivelsene. En meget høy prosent er fullstendig pleietrengende. Og arbeidet desto tyngre for de ansatte.

Jeg hadde daglig gange på sykehjem i flere år, bra sykehjem, men underbemannet. Pleierne var ytterst takknemlig da vi kom for å mate far. Jeg hadde tre andre gamle pårørende ved forskjellige sykehjem.

Far, som de andre, satt i rullestolene sine, med tomme og sorgfylte blikk.

De som kunne manøvrerte seg ned i førsteetasje, satt på rekke og rad med øynene vendt mot inngangsdøren. Det eneste stedet det var sjanse for at det skjedde noe. Fikk de kanskje selv besøk i dag?

Et syn som var like sviende vondt å møte hver dag.

– De skal tenke seg om dem som sitter på Stortinget. En dag blir det deres tur også, sa en eldre mann i en nyhetssending på TV forleden dag.

Igjen var eldreomsorgen tema, og gang på gang har vi opplevd reportasjer om hjelpeløse mennesker som ikke får plass på sykehjem i hjemkommunene. Inntil mediene slår til og avslører hvor prekær situasjonen er. Neste dag kan Dagsrevyen som regel melde at hun eller han likevel fikk plass.

Er det da slik at bare de med ressurssterke pårørende klarer å oppnå noe som burde være en selvfølge? De som våger seg ut i offentligheten og som vet hvor de skal henvende seg.

Norsk helsevesen og eldreomsorg er for lengst en etablert skandale, selv om politikere hoier om at aldri er det bevilget så mange penger som i deres tid i regjeringen.

Og snakker vi om oljepengene som står der og godgjør seg i et av verdens rikeste land, forklares det med at man kan ikke bruke dem på grunn av fare for renteoppgang, inflasjon, kroneverdi osv.

Jeg og mange med meg gir glatte blanke i inflasjon så lenge de som står oss nær ikke kan leve et verdig liv. Sviket mot de gamle er utilgivelig. Og politikerne selv? Blir de syke venter det dem rom på sykehus. Men når de blir gamle?

Da får de greie seg sjøl. Da har de fleste i hjemmesykepleien og det offentlige antakelig pensjonert seg. Og det vil ikke finnes noen som orker å ta omsorgsjobber, med mindre lønna blir fordoblet og arbeidsbyrden halvert.

Så får politikerne heller ligge der på gulvet, som vår lille gamle dame, og vente.

Kanskje naboen vil høre dem om noen dager.