Utkantens parti

Dagens MMI-barometer for NRK og Dagbladet er en ny bekreftelse på at det skjer et skred i opinionen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Gamle partikart over Norge gjelder ikke lenger. De tradisjonelle skillelinjene som ga grunnlag for partimønsteret slites åpenbart ned. Fremskrittspartiet trenger seg inn i områder der man skulle tro det var bannlyst på bakgrunn av partiets uttalte politikk. Carl I. Hagens parti er i ferd med å bli den tyngste politiske kraften i den subsidierte utkant.
  • I helga har partiets ledelse vært i den Frp-styrte kommunen Os utenfor Bergen for å se hvordan partiet kan omkalfatre en kommune uten å tape velgere. Her har partiet fått en mønsterkommune, og Carl I. Hagen kan med god grunn sole seg i Søviknes' suksess. Det er tydelig at den unge Frp-politikeren har gjort en god jobb selv om grepene han har tatt bare er mulige fordi forgjengerne har bygd opp verdier som nå realiseres med stor fortjeneste.
  • Os er et godt eksempel på Fremskrittspartiets innmarsj i det tradisjonelle motkulturområdet i vår politiske geografi. Mens partiet de første 20 årene av sin eksistens var et byfenomen, er Hagen i ferd med å bli periferiens mann. I dag er ikke Oslo lenger Fremskrittspartiets kjerneområde. Her var partiets oppslutning knyttet til de fremmedfiendtlige holdningene.
  • MMIs tall tyder derfor på at innvandringsspørsmålene har en underordnet betydning for den nye framgangen for partiet. I stedet dukker et gammelt historisk spor fram av det politiske krattet: Fremskrittspartiets suksess har et element av populisme i seg. Det dreier seg om en dyp skepsis til de sentrale autoriteter og verdier, og en selvbevisst tro på eget skjønn og egne krefter i det som kalles Utkant-Norge. Disse holdningene var basis for Venstre-bevegelsen på 1800-tallet og dens etterkommere på 1900-tallet. Spørsmålet er om Fremskrittspartiet nå er i ferd med å bli et varig politisk uttrykk for denne motkulturen. For i så fall vil det ikke ta lang tid før partiet må glemme sitt utgangspunkt som skattenekterparti. Den som skal ta opp den arven, trenger både skattepenger og oljepenger for å holde på velgerne.