MARERITT: Natalia (26) har mistet så mange venner i krigen at hun ikke klarer å telle dem. Hennes mararitt startet med at faren ble drept da hun var seks år.

Utslitt av 52 års krig

Ingen vet noe særlig om fred i Colombia. Gamle fiender skal bo i samme by og mange vil ødelegge for freden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ROBLES/BOGOTA: (Dagbladet): Natalia begynte å tenke på hevn da hun var seks år gammel.

- Soldater kom hjem til oss og skjøt pappa, forteller hun.

Faren hadde latt FARC-soldater få sitte på i lastebilen sin. I krig har fienden øyne over alt. Hæren ble varslet og noen dager senere kom regjeringssoldatene hjem til familien og henrettet Natalias pappa foran øynene til den seks år gamle jenta.

- Der og da bestemte jeg meg for å bli geriljasoldat, sier Natalia.

20 år senere står hun i uniform i regnværet og snakker med Dagbladet. Faren kjente henne ved et annet navn, men alle får et krigernavn når de blir med i geriljaen. I FARC er hun bare kjent som Natalia. Over skulderen henger en AR-15 maskinpistol, og på den andre skulderen er emblemet som viser at hun er soldat i FARC–EP, den største og mektigste geriljaen i Colombia.

manila
LEIR: Rundt 90 FARC-soldater er stasjonert i leiren utenfor byen Robles i Cauca-dalen. Nå forbereder de seg til et nytt og usikkert sivilt liv.

Hun tilhører geriljaens 48. front som nå har flyttet seg til et fjellområde på vestsida av Cauca-dalen, noen timers kjøring sør for storbyen Cali. Regionen er et av områdene som i løpet av 52 års krig har opplevd mest herjinger. Nå venter kompaniet hennes på endelig beskjed om når og hvordan de skal levere inn sine våpen.

Fred er i sikte.

Hemmelige samtaler

Etter å ha kriget siden 1964, og etter flere mislykkede fredsforhandlinger, gjorde FARC-leder Timoleón «Timochenko» Jiménez og Colombias president Juan Manuel Santos i 2011 nok et forsøk på å få i gang en prosess som kunne lede fram til en varig fred. Støttet av norske og cubanske diplomater startet de hemmelige samtaler i Hurdal i Akershus og senere i Havana. Sakte men sikkert, og med en rekke alvorlige tilbakeslag, har de to partene beveget seg mot en fredsavtale. For to uker siden ble den endelige versjonen av fredsavtalen signert i et teater i Colombias hovedstad Bogota. Og nå får Colombias president Juan Manuel Santos fredsprisen for sitt arbeid med å navigere landet mot fred.

En gang på nyåret skal Natalia etter planen levere inn sin maskinpistol. Hun og resten av de rundt 10000 FARC-soldatene skal demobiliseres og starte vandringen mot en sivil framtid.

Det blir en stor overgang for kvinnen som har kjent på hat så lenge hun kan huske.

- I hele barndommen bare ventet jeg på at jeg skulle bli gammel nok til å krige. Da jeg meldte meg hos FARC som 13-åring, sa de at jeg var for ung, forteller hun.

Geriljaen sendte henne tilbake til moren og ba henne fortsette på skolen i Casanare, øst i landet. Men den unge jenta ville ikke noe annet enn å hevne faren. Hun begynte å gjøre tjenester for geriljaen. Som å gå ærender og handle inn mat og andre gjenstander geriljaen trengte. Det gikk galt.

OPPVASKEN: FARC-soldatene i leiren utenfor Robles i Cauca-dalen har roligere dager enn de er vant med. Etter nyttår skal de levere inn våpnene og starte overgangen med å omdanne geriljaen til et politisk parti.

- Politiet tok meg og sendte meg i fengsel. Jeg slapp ut etter ett og et halvt år. Da dro jeg rett til FARC og meldte meg, sier hun.

Hun sa hun kom for å hevne faren sin.

- Gi meg et våpen så jeg kan drepe de som skjøt ham, sa jeg. Men de tok meg i rette. «Her driver vi ikke med individuell hevn. Men vil du slåss for saken er du velkommen», sa de.

Hun var 15 år da. Siden har hun trålet Colombias fjell og jungel på kryss og tvers. Alltid på vakt og alltid med sekken pakket – klar til å ta ned leiren og rømme på noen minutters varsel. Når Dagbladet spør om vennene hun har mistet, bryter hun sammen og gjemmer ansiktet i hendene.

- Jeg orker ikke snakke om det. Jeg har mistet så mange. De er umulig å telle, sier hun.

Natalia vet ikke hva hun skal tenke om freden alle snakker om. Hun har aldri opplevd den, og hun aner ikke hva den vil bringe.

- Fred er vanskelig. Det er så vanskelig å stole på regjeringen, men jeg stoler på våre ledere.

I likhet med nesten alle FARC-soldatene Dagbladet snakker med her sier også Natalia at hun vil fortsette å tjene organisasjonen. Hun vil gjøre det de ber henne om, sier hun.

- Jeg blir gjerne tannlege. Åpne en klinikk i et fattig område slik at de også kan få tilgang til tannlegehjelp, sier hun.

Forbereder seg

I leiren er geriljaen i gang med å forberede soldatene sine på det som skal komme. I følge fredsavtalen skal de nå bli en sivil politisk organisasjon, og FARC er lovet ti plasser i parlamentet de neste to valgperiodene.

Midt i geriljaleiren er et stort åpent telt. Revelusjonære bannere er hengt opp langs veggene bak våpnene soldatene har hengt fra seg. Rundt seksti soldater er samlet til det daglige middags-møtet. Denne dagen handler det om overgangen til en sivil organisasjon. Stikkordet for dagens tema er ført opp på tavla:

«Partidisiplin i et kommunistisk parti», står det.

manila
SKOLEBENKEN: FARC-soldatene møtes hver dag for å diskutere den ukjente framtida som et sivilt politisk parti.

Kaptein Pacoquinto leder diskusjonen.

- Informasjon og forslag flyter oppover fra medlemmene til ledelsen. Så tar ledelsen beslutninger som lojalt blir fulgt opp nedover i organisasjonen, sier han.

Det glir over i en diskusjon om FARCs sivile gjennomslagskraft.

- Store deler av arbeiderklassen i Colombia er ikke organisert i partiet. Er ikke det et problem for ledelsen? spør en kvinnelig soldat.

KLASSEROMMET: Her henger gerilja-soldatene fra seg mens de får undervisning.

- Selv ikke i de områdene vi kontrollerer har vi stor nok oppslutning. Problemet handler mye om mediene som underrapporterer regjeringens overgrep, men er veldig ivrige til å skrive negativt om oss, sier Sintragro (55) som sitter i panelet som leder møtet.

Soldatene har fått i oppgave å sette seg inn i Havana-avtalen, og om kveldene i leiren sitter flere av soldatene på sengekanten og leser i det 300 sider store dokumentet.

- Avtalen er ikke mellom Farc og myndighetene. Det er en avtale for hele folket. Vi har alle et ansvar for å beskytte avtalen, sier 55-åringen.

FORTSETTER: Sjefen i FARC-leiren, kaptein Pacoquinto (39), spiser lunsj med kjæresten Laura (22). - Vi demobiliserer ikke, men mobiliserer til en annen form for kamp. Vi har begge et for lavt akademisk nivå. Nå skal vi endelig få oss utdannelse, sier han.

Homo-krøll

Det omfattende dokumentet er nå grunnlaget for den framtida de håper på i et fredelig Colombia. Avtalen er forhandlet fram i Havanna på Cuba, der FARCs ledelse i stor grad har oppholdt seg de siste årene. Den norske diplomaten Dag Nylander har vært tilrettelegger hele den lange og kronglete veien. Det var et høydepunkt å se på at president Santos og FARC-leder Timochenko signerte den historiske avtalen 26. september i år.

Seks dager senere kom det store tilbakeslaget. I en folkeavstemming ble det knepent flertall for «nei» til fredsavtalen.

  • Den tidligere colombianske presidenten Alvaro Uribe ledet an i kampen mot fredsavtalen. Medvinden han fikk hadde orkan styrke.
  • President Santos og andre ledere gjorde ikke nok for å få det gjennom hos folket. De var for sikre på et «ja» og senket skuldrene.
  • En del av kampanjekassa for ja-siden havnet i lommene til de politiske lederne.
  • Mye av nei-sidens propaganda var basert på løgner. Det ble spredd falske nyheter i sosiale medier om hvilke rettigheter tidligere geriljasoldater skulle få.
  • Santos satte den lesbiske undervisningsministeren Gina Parody til å lede an i «ja»-kampanjen. I avtalen var det også punkter om seksuelle minoriteters rettigheter. Dette ble brukt aktivt av «nei»-siden. Blant annet sirkulerte det påstander om at det i Colombia skulle innføres et tredje kjønn, noe som ble oppfattet som perverst i det svært religiøse Colombia .
  • På valgdagen slo orkanen «Matthew» inn over den karibiske kysten av landet. I store områder der ja-siden sto sterkt, var det ikke mulig å bevege seg utendørs.

Bare timer etter det overraskende «nei»-et var Nylander i gang med å legge til rette for en ny enighet.

- Da var det krise, sier han.

MEGLER: Den norske diplomaten Dag Nylander (t.v.) har meglet fram den historiske avtalen med FARC. Nå jobber han for å få i gang formelle fredsforhandlinger med Colombias nest største gerilja, ELN. Her møter han Colombias sjefsforhandler Juan Camilo Restrepo (i midten) i Bogota.

Glede og skuffelse

Men partene ble raskt enige om å opprettholde våpenhvilen, og så kom tildelingen av Nobels fredspris. Santos fikk både mandat og en forpliktelse til å fortsette arbeidet.

I FARC-leiren var det både glede og skuffelse.

- Det må to parter til for å skape fred, så prisen skulle selvsagt gått til Timochenko også. Dessuten vil vi aldri glemme at Santos har blod på hendene fra sin tid som forsvarsminister. Men vi ser på prisen som en støtte til hele prosessen, sier Fabian (46).

For snaut to uker siden signerte partene en ny revidert avtale. Nå med noe større mulighet for å straffe FARC-soldater som har vært med på overgrep og narkohandel. Kontroversielle rettigheter for homofile og trans-personer, er tatt ut.

- Geriljaen FARC eksisterer ikke lenger, sa president Santos.

- Avtalen betyr at krigen er slutt. Nå skal vi kjempe med ord, sa Timochenko.

manila
DRILL: Natalia (26) leder en gruppe soldater i den daglige drillen i FARC-leiren.

Åtte millioner flyktet

Hele åtte millioner colombianere har måttet flykte fra hjem eller familie. For mange av dem har flere runder med fordrivelse ført dem til hovedstadens største slumområde Soatcha.

En halvtimes kjøretur fra Bogotas fjonge butikker står de provisoriske skurene tett. Og hver eneste dag kryper slumområdet seg litt lenger opp i fjellsiden.

Isaac Romana (40) kom for fire år siden. Hans historie er kort fortalt slik: Broren ble drept av paramilitære i 1997 og hele familien fikk beskjed om at de var uønsket i landsbyen Rio Sucio. De flyttet til et distrikt nord for Medellin. Der plukket Romana bananer i 11 år før han fikk låne en jordlapp av en storbonde han jobbet for. Der begynte han å dyrke koka. Det gikk så bra at han kunne kjøpe seg mer jord, men en dag kom de paramilitære og sa de skulle ha hele gården hans.

Soacha, Colombia 02.11.2016 Soacha er et fattig området utenfor Bogata, Colombia. Her bor mange internt fordrevne flyktninger, og etter 52 år med borgerkrig kommer det stadig flere. Høy kriminalitet, dårlige boforhold og høy arbeidsledighet preger området. Her møter vi Isaac Valencia Romana (33) Foto: Jørn H Moen / Dagbladet

- Dette er ikke en forespørsel. Hvis du ikke flytter må vi ta dette opp med din enke, sa de.

Da han flyttet tilbake til hjemstedet Rio Sucio hadde FARC tatt kontrollen i det området.

- De synes det var mistenkelig at jeg hadde vært koka-bonde i et område kontrollert av de paramilitære. Du har samarbeidet med dem, sa de, og ba meg flytte.

Med tomme lommer satte han seg på bussen til Bogota.

- Vi ofre får ingen ting, mens FARC-soldatene som skal avvæpnes får alle slags garantier, sier han.

Frykt

I geriljaleiren er det både håp og frykt for at garantiene de er lovet ikke er mye verd.

- Jeg håper bare at regjeringen holder ord når de sier de vil beskytte oss, sier Sintragro.

Robles, Colombia 10.11.2016 Vi møter FARC-soldater i en leir nær landsbyen Robles, sørvest for Cali i Colombia. Til bilag i forbindelse med fredsprisen til president Juan Manuel Santos Foto: Jørn H Moen / Dagbladet

Det er lett å skjønne hans frykt. Bare i år er 70 politiske aktivister blitt henrettet – svært mange av dem var tilknyttet fagbevegelsen og sivile grupper på venstresiden. I en pamflett som ble distribuert i byen Barrancabermeja i november tilbyr en paramilitær gruppe drøyt 5000 kroner for hver av sju navngitte personer med FARC-tilknytning som blir drept.

Under fredsprosessene på 80- og 90-tallet gikk det helt galt da FARC etablerte det sivile partiet Patriotisk Union. 3000 partimedlemmer ble drept og partiet ble til slutt oppløst.

Den aldrende geriljasoldaten Sintragro har også egne vonde erfaringer fra tiden før han ble FARC-soldat.

- Jeg startet en fagforening da jeg jobbet på bananplantasje. Men så begynte den ene etter den andre av fagforeningskammeratene mine å forsvinne.

Han jobbet for banan-giganten Chiquita, som i et rettsforlik i USA har erkjent at de bevæpnet og finansierte paramilitære som henrettet fagforeningsledere.

Også han sier at han vil fortsette å jobbe for FARC.

- Det hadde vært fint å treffe familien min igjen. Jeg har ikke sett dem siden 1988.