Utviklingens løgnindustri

Alle analyser viser klart at vår bistand til de fattige kun er moralsk smurning av skinnene til Vestens økonomiske kolonisering av de fattige.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Verdensbankens konferanse om utviklingsøkonomi åpnes i Oslo i dag, og bistandens løgnindustri markerer enda et høydepunkt. Verdens fattige blir flere og fattigere, mens avstanden mellom rike og fattige bare øker. Slik har det vært i mange år, men den nødvendige konklusjonen kommer ikke på tale: å legge ned bistandsindustrien.

De flinke politikerne og prestisjetunge økonomene som møtes i dag i Holmenkollen, skal foreslå flotte løsninger som stemmer perfekt på papiret. De vil rose hverandre, og være stolte over enda et vellykket arrangement. En imponerende rapport vil vise kurver og data i kromofarger. Tre milliarder mennesker som lever på mindre enn to dollar om dagen, kommer ikke engang til å vite om konferansen. Heldigvis, for det er vondt å le på en tom mage.

Monopol

Problemet er at bistandsorganisasjonene har monopol på utviklingsdebatten, og som de rådende autoritetene i felten kommer de aldri til å innrømme at de selv er problemet. Det feilslåtte systemet gjennomsyres av selvgodhet, og nekter å se at det kreves et paradigmeskifte. Selvfølgelig kommer endringen aldri frivillig fra dem som er selve paradigmet. Hver gang de blir kritisert, forteller bistandsministeren om et flott sykehus i bushen eller barneskolen i ørkenen, og krever enda høyere bistandsbudsjett. Vi er så feige at vi aksepterer dette, og dermed tillater vi fattigdomskatastrofen å vokse.

Alle analyser viser klart at vår bistand til de fattige kun er moralsk smurning av skinnene til Vestens økonomiske kolonisering av de fattige. For hver krone vi gir, får vi mange flere tilbake i form av råvarer, ressurser og billig arbeidskraft. Slik er dagens globaliserte økonomi.

Fattige

Men heller ikke antiglobaliseringsbevegelsen tjener de fattiges sak. Globaliseringen er kommet for å bli. Vi må slutte å filosofere om det gjør godt eller ondt, og i stedet bruke den globaliserte økonomien til fordel for de fattige. For å klare dette må vi innse at globalisering betyr internasjonal forretning, der markedsøkonomien regjerer. Kun de som tilpasser seg denne virkeligheten, vil klare seg. Oppgaven blir derfor å skaffe de fattige innpass i dagens globaliserte markedsøkonomi.

Dagens bistandstradisjon er den beste garanti for at dette ikke kommer til å skje. Med vår gave-ideologi ødelegger vi mottagernes konkurranseevne og deres økonomiske fremtid. Å tro at veldedighet er bedre enn laissez-faire er ikke bare arrogant, det er dumt!

Vår innsats bør isteden dreie seg om å lokke vestlige investorer til u-land, men dette vil kun skje når investorene øyner profitt. Våre bistandsmidler bør brukes til å utrede slike investeringer, og legge alt til rette for at investorene melder seg.

Konvensjonell

Oppgaven kan ikke løses bare ved konvensjonell økonomisk teori utviklet av vestlige økonomer for vestlig økonomi. Nettopp dette har Verdensbanken prøvd å gjøre ved å tvinge u-land til å tilpasse seg vestlig økonomisk oppførsel - uten å lykkes. Dette arbeidet krever imidlertid tverrfaglige eksperter, som kan integrere moderne økonomiske regler med fjerne kulturer. I Norge - som påberoper seg status som verdens mestgivende nasjon - finnes det ikke slik ekspertise. Den blir neppe å oppdrive i fremtiden heller: Norges forskningsråd kuttet i år bevilgningen til ny forskning om utvikling i u-land.

Løsningen er altså å integrere de fattige i dagens globaliserte investerings-paradigme. Men da bør bistandsgave-paradigmet vike. Vi må innrømme at 50 års bistand har vært basert på feil grunnlag og har vært mislykket. Og enda verre: Vi må rett og slett legge ned vår gigantiske bistandsindustri, og bare bevare katastrofehjelpberedskapen. En lang rekke etablerte organisasjoner må stenges, og flere hundre medarbeidere mister dessverre jobben.

Bistandsminister Hilde Frafjord Johnson, som åpner dagens konferanse, er klar over den norske fruktesløse bistandsinnsatsen. Men i stedet for å få bukt med dagens feilslåtte paradigme velger hun å marginalisere de kritiske røstene. For hva er vel Oslo-konferansens beskjed til de fattige? - Situasjonen er ikke verst - den blir verre imorgen!