Uutholdelig letthet

Få jubler over det.I går hadde Sylvia Brustad sine tilmålte minutter i mediene. Hun vil bygge flere boliger. Noen dager tidligere presenterte Trond Giske sin «lærerpakke». Han fikk også noen innslag i Dagsnytt atten og Dagsrevyen, og oppslag i avisene. Men deretter forsvinner utspillene i glemselens mørke. For hver dag har en ny sak. Statsrådene viser nok bildet av seg selv, men de erobrer ikke det åpne rommet der samfunnsdebatten skal foregå.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slik preges politikken av en uutholdelig letthet. Sakene flyr forbi, det er alltid et problem i mediene. Og politikerne er flinke, byråkratene kan alltid finne et grep, som Sylvia Brustads "økte rammer til Husbanken". Men sakene plasseres ikke i en politisk sammenheng. Er det ikke det vi har både politikere og partier til? Hva er det egentlig regjeringen Stoltenberg vil med Norge?

  • Bolig, skole og helse er blant sosialdemokratiets ursaker. Allerede under den annen industrielle revolusjon i siste halvdel av 1800-tallet grep sosialdemokratene både i England og i Tyskland boligspørsmålet og løste det for millioner av arbeidere i de nye og nedsotete industribyene. I Norge ble boligpolitikken i 1890-åra veien inn i kommunepolitikken i de store byene for først Venstre, deretter Arbeiderpartiet. Derfra gikk det en linje inn i rikspolitikken. I mellomkrigstida ble boligpolitikken også en bypolitikk, som den var i de første etterkrigsåra. Løsningen på boligproblemene kunne ikke overlates markedet. Det måtte fellsskapsløsninger til.
  • I dag er igjen situasjonen på boligmarkedet slik at det bare er de etablerte eller de få med stor startkapital som kommer seg inn. Løsningen handler ikke bare om å utvide Husbank-rammene. Det handler om å skape en politikk for ungdommen, for dem som ikke tjener godt over gjennomsnittet. Men egentlig handler det om hvordan det moderne samfunn skal utvikles. Akkurat som med skolen angår boligspørsmålene så å si hver eneste familie i byene før eller seinere, fordi alle må begynne nedenfra i boligmarkedet. Det parti som har et svar på folks ønsker her, vil ha flertallet med seg.
  • Men jeg tror ikke svaret ble gitt av Sylvia Brustad i går. Det er flott at hun vil utvide utlånsrammene i Husbanken. Men dermed er lite sagt. Det lyder for mye som en byråkratisk tiltakstilnærming. Boligpolitikken kaller i like stor grad som skolepolitikken på en "pakke". Den kaller på talent og evne, det er tid for en politisk entreprenør. Her bør interesser kartlegges, som både gir svar på folks boligønsker og som besvarer spørsmålet om hvem som skal eie våre byer. Den som skal løse dette, kan ikke bare endevende noen regler blant de eksisterende virkemidler.
  • Ved tidligere boligkriser ble hele arbeiderbevegelsen mobilisert. Slagord ble skapt, plakater ble tegnet. Boligpolitikken var for viktig for en enkelt statsråd. Statsminister Einar Gerhardsen dukket opp når blokkene på Lambertseter og Bøler ble ferdigstilt. Det svingte av politikken. Selvsagt kan ikke fortidas suksesser gjentas. Dagens problemer må gis et dagsaktuelt svar. Men jeg har inntrykk av at det de siste 30-40 år ikke er tenkt mange nye tanke om hvordan det skal gjøres, bortsett fra privatisering. Noen partier har gått til valg på dristige boligtall, men ingen setter boligpolitikken inn verken i et byutviklingsperspektiv eller et sosialt perspektiv.
  • Politikken er blitt utspillenes arena. Det er mer å hente i de taktiske enn de strategiske grep. I kampen om velgernes gunst velger politikerne det som gir gevinst på velgerbørsen i morgen. Og da er det mer å hente i krav om lavere bensinpris enn i en langsiktig politikk for et virkende og sosialt boligmarked, der fellesskapet går foran spekulantinteressene. Slik forvitrer de sosialdemokratiske institusjonene. De taper for den ufordøyde merkedstilpasning. Boligspørsmålene er forsvunnet som en idé om likeverd. De er, som alle andre samfunnsfelt, løst fra spørsmålet om hvilken vei samfunnet skal ta.
  • Thorbjørn Jagland ville bygge Det norske hus for et nytt århundre. Det var et dristig grep for å gi en fragmentert politikk en sammenheng, men endte i ruin. Nå skal Sylvia Brustad bygge flere og mer fleksible boliger. Men når hun ikke har stort mer i mappen enn utvidelse av lånerammene for Husbanken, frykter jeg at løsningen på boligproblemene er langt unna. Bua er enda tommere enn den forrige Brustad-bua.