Uverdig krangel?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Norsk utenrikspolitikks fremste representanter er i tottene på hverandre: «Det var du som begynte» - «Nei, det var du». Utenriksminister Jan Petersen mener å ha funnet et skummelt Arbeiderparti-nettverk i UD, og utenrikskomiteens formann Thorbjørn Jagland mener Petersen har spilt vekk gode kort som mekler i Midtøsten. Nå løper de to fra TV-studio til TV-studio, mens de som ikke er med, sitter på sidelinja, rister på hodet og syns det hele er uverdig.
  • Vi skal ikke begi oss inn i den slags vurderinger. Derimot syns vi det er noe befriende ved at utenrikspolitikken er blitt som annen politikk. For det er jo slik våre politikere debatterer alle andre saker. Hvis det er uenighet mellom de to statsbærende partier om utenrikspolitiske prioriteringer, må det selvsagt komme til uttrykk.
  • Siden slutten av 2. verdenskrig har det vært enighet om utenrikspolitikken. Stilt overfor den fare som Sovjetunionen representerte, fant alle partier til høyre for NKP sammen i et felles forsvar. Det var utvilsomt en styrke for et lite land som vårt. Det bidrog til å fjerne enhver mulig tvil om hvor vi sto i den verdensomspennende ideologiske striden.
  • Men etter at Muren falt og Sovjetunionen ble kastet på historiens skraphaug, har norsk utenrikspolitikk vært innrettet mot fredsdiplomati i konfliktområder i verden. Vi har spilt en viktig rolle i Midtøsten, i Mellom-Amerika og på Sri Lanka, for å nevne noen. Det har nok vært en styrke at det også har vært konsensus om denne linja, men hvis striden mellom Petersen og Jagland innebærer at deres partier ser ulikt på dette engasjementet, så bør det selvsagt fram i lyset.
  • Aftenpostens utenriksredaktør mener at Norge i stedet for det globale fredsengasjementet burde konsentrere seg om å løse utenrikspolitiske floker i våre nærområder, f.eks. med Russland i Barentshavet. Vi tror det er mulig å ha oppmerksomhet om begge deler. Men det forutsetter at utenriksledelsen vet hva den vil selv. Så lenge utenriksministeren og utenrikskomiteens leder bare kjekler om «hvem som begynte», etterlates vi i uvisse om hva som er regjeringens utenrikspolitikk. Det er ikke uverdig, men uklokt.