Uviljen mot forbud

Er det folks generelle frihetstrang som løfter Høyre til historiske høyder?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«DET GÅ'KKE AN!» Jeg forbinder munnhellet med ei tidligere nabokone. Hun hadde strenge normer for andres livsførsel og kommenterte enhver overskridelse av sine egne, snevert opptrukne grenser med denne ytringen. Og jeg husker nesten bare denne siden ved henne.

Kanskje er det Ap's skjebne i disse tider. At folk forbinder partiet med forbud og reguleringer. Ap er synonymt med «myndighetene». Det er partiet som vil ha søndagsstengte butikker, som har gjort det vanskelig å bygge på huset og sette opp garasjen, som får politiet til å ile til straks vi spretter ei vinflaske på Frognerparkens grønne gress, som har senket promillegrensen fra 0,5 til 0,2, som har innført småbåtregisteret og jeg vet ikke hva.

Det hjelper lite at Jens Stoltenberg, etter en fisketur med sin sønn, oppdager at den statlige fiskeavgiften på 90 kroner er dum, urettferdig og uhensiktsmessig, og straks går inn for å oppheve den. Det er Ap's skyld. Det er Ap som har styrt landet etter krigen. Det er Ap som har ansvaret for de fleste av de grensene og murene vi stanger mot i samfunnets esende regelverk, når vi endelig har fått lyst til å utfolde oss, fått lyst til å være unike enkeltmennesker, boltre oss i sjø og på land, i fest og i hverdag. Ja, er det ikke på grunn av Ap-staten at vi fryder oss sånn i Danmark, med ferskt morgenbrød og billige håndbajere?

FORTSATT SER VI SPOR av den gamle tidsånden i gamle borettslag. «Ballspill og sykling forbudt!» Kort og fyndig. Kom ikke her. Og selvsagt er det lettere for villaeiere med store hager å tillate støy og leven enn det er for folk som har bodd tett sammen rundt små asfaltflekker i bakgården og gjenreist landet med dugnadsånd, flid og solidaritet. Men det er noe med formynderholdningen som trives godt i borettslag, gjerne med avdankede politikere i styret. Politikere har jo som en av sine viktigste oppgaver å regulere, påby og forby, og styre vår atferd til fellesskapets beste.

DA OPPGAVEN VAR å løfte de mange fra armod til velferd, som Rune Gerhardsen har uttrykt det her i avisa, tålte vi faste, men trange rammer rundt våre liv. Folk bøyde villig nakken under borettslagsånden. Vi aksepterte standardløsningene. Vi godtok de tilmålte offentlige fellesgodene og betalte dem i fellesskap over skatteseddelen. Nå henvender partiene seg til et helt annet folk. De husker ikke lenger 30-åra og krigen, de har god råd, god utdanning, de vil utforske verden, de vil realisere seg selv. De er framfor alt villige til å gjøre sine valg selv, og kanskje, i hvert fall noen, til å ta ansvaret for de av valgene som måtte være dumme, og som vil straffe seg. Velgerne, også Ap's, er ikke lenger arbeidere først og fremst, men forbrukere. De betaler fagforeningskontingent som arbeidere. Men til urnene går de med flere roller i hodet.

DETTE HAR AP-LEDELSEN innsett. Programmet er fullt av erkjennelser og gode ønsker for ei ny tid. Ingen kan være i tvil om Jørgen Kosmos ønske om å røske opp i byråkratijungelen og skjemaveldet. Rune Gerhardsen har lansert begrepet «Det nye Ap» og ønsker å lage et stort bål av dokumenter med dumme regler, forbud og avgifter. Stoltenberg snakker om mulighetenes samfunn. Men fortida kleber ved partiet. Den styring som tidligere ga trygghet, oppleves nå som for stram. Det er de to høyrepartiene som skal fri oss fra forbudene. Etter å ha messet sine markedsliberale holdninger i en mannsalder, kan det se ut som om de treffer riktig store skarer. Kanskje er det ikke så mye bensinprisene, skattene, avgiftene og momsen som er forklaringen bak Høyres sommersuksess? Kanskje er det like mye en økende tiltro til at partiet vil gi oss friere tøyler? Partiet har sine meritter fra 80-åra å vise til. NRK-monopolet ble brutt, åpningstidene utvidet, boligreguleringen opphevet. Ingen Ap-regjering har omgjort noe av dette. På den annen side kan ikke Høyre skryte på seg mange sosiale reformer. Dem har partiet gjerne applaudert etter at de er vedtatt.