- Uvitenhet

Marit Hermansen mistet sitt eneste barn fordi han var brun i huden. Hun er redd for at innvandringsdebatten har sporet helt av. - Det som skjer nå, fyrer opp under grumsete holdninger og stigmatiserer ei hel gruppe mennesker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

26. januar i fjor ble Benjamin Hermansen (15) stukket ned og drept av nynazister på Holmlia i Oslo. Marit Hermansen (46) mistet gutten sin. Første februar, i bitende kulde, gikk 40000 mennesker i fakkeltog mot rasisme i Oslo.

I forbindelse med drapene på to dørvakter i Moss har Benjamin igjen dukket opp i avisene - som et varsku. For på samme måte som drapet på Benjamin har drapene på Martin Morisse og Einar Tormod Rønning skapt offentlig debatt, bare med motsatt fortegn. «Ta fra dem statsborgerskapet, send dem hjem.»

Fyrer opp under

Det handler fortsatt om rasisme, mener Marit Hermansen. Likevel er hun langt fra overrasket over debatten som har gått den siste uka.

- Det farlige er at den fyrer opp under de grumsete holdningene, gir grumsetenkerne ved på bålet. For meg er dette mest et uttrykk for en ubegripelig dumhet. Det de sier, dreier seg om uvitenhet over noe du ikke vet hva du skal gjøre med, og det er farligere enn noe annet.

Marit Hermansen lager hermetegn i lufta hver gang hun bruker ordet innvandrer.

- Er du innvandrer selv om du er brun i huden og født på Ullevål? Benjamin ble ofte spurt hvor han kom fra. Han kom fra Oslo. Det dreier seg ikke om ei homogen gruppe. Vi må slutte å bruke sekkebegreper, jeg tror de er kjempefarlige. Det gjør at alt blandes sammen og forenkles, og stigmatiserer ei hel gruppe mennesker. Vi er alle summen av de erfaringene vi har gjort oss i livet, vi er ikke vår farge eller etniske bakgrunn.

Marit Hermansen mener samfunnet må ta sin del av skylda for drapene i Moss.

- Vi har en plikt til å ta inn asylsøkere. Hvis de kommer fra krigsområder, så må vi ta vare på dem. I dag går det tidligere barnesoldater i gatene, og ingen hjelper dem, ingen gjør noe.

Glemmer fort

Etter fakkeltoget snakket vi om et tidsskille - før og etter Benjamin.

- For meg er det blitt det. Og for mange mennesker er det blitt det, fordi det som skjedde, var så grotesk, så ekstremt. Men når noe ikke berører deg hver dag, så glemmer du det fort. Mange snakket høyt og mye, og mente det sikkert der og da. Så går de tilbake til kontorene sine uten å ta det med seg. Det høres sikkert kynisk ut, men det er en god sak å snakke høyt om. Likevel velger jeg å tro at det ligger mer bak enn ønske om å posisjonere seg. Det vi tro. Men det tidsskillet som lå der 26. januar i fjor, at det har gjort så mye annerledes... det tror jeg ikke, nei. Jeg tror ikke hverdagen for de som er synlig «ikke-norske» er blitt bedre, sier Marit Hermansen.

Tanken på et slags fond til antirasistisk arbeid begynte å leke i hodet hennes like etter drapet. I dag står to millioner kroner på kontoen til Benjamins minnefond. 29. mai, samme dag som Benjamin ville blitt 17 år, skal de første 100000 kronene deles ut.

Støtter barn og unge

- Jeg fikk utrolig mange henvendelser fra mennesker som lurte på hva de kunne gjøre, som ville gi penger. Den første måneden klarte jeg ikke å ta tak i det, men i mars ble minnefondet etablert, sier Marit Hermansen.

Fondet ble startet i samarbeid med Antirasistisk Senter, og Marit Hermansen sitter selv i styret.

- Fondet bærer Benjamins navn; det er mitt barn det handler om. Han er ingen vare som selges til høystbydende. Det er jeg som må passe på det, sier Marit Hermansen.

Pengene skal gå til antirasistisk arbeid blant barn og unge. Søknadsfristen er 15. mai, og Marit Hermansen er spent på hva som kommer.

- Jeg lurer veldig på hva som rører seg der ute. Så lenge det er et behov for antirasistisk arbeid, vil jeg ta del i dette. Men målet er å kunne legge ned fondet fordi vi ikke trenger det mer.

- Benjamin er min

Marit Hermansen var en helt vanlig, anonym tenåringsmamma og lærer på lille Holmlia. I dag blir hun gjenkjent på gata som mammaen til Benjamin.

- Jeg ville aldri ha det sånn. Jeg vil ikke ha det sånn. Å miste barnet sitt er det verste som kan skje, og jeg må gjøre det i det offentlige liv. At jeg treffer deg nå, sitter langt inne. Det at Benjamin ble drept, og måten han ble drept på, er en sak. Benjamin er ingen sak. Min private sorg må jeg ha for meg selv, hvis jeg skulle gi bort den, ville jeg blitt helt ribbet, sier Marit Hermansen.

Det samme sier hun når skoleelever ringer og vil ha stoff om Benjamin til særoppgaver på skolen.

- Mange har ringt meg og sagt at de ikke finner noe om Benjamin på Internett. Hvem han var og hva han gjorde, skal ikke ligge på Internett. Derfor har jeg sagt: Du kan ikke skrive noe om Benjamin, du må skrive om rasisme. For meg handler det om å ta vare på Benjamin. Han var en helt vanlig 15-åring, full av forventninger og håp om hvordan framtida skulle bli. Det må han få fortsette å være.

Lett å selge

Derfor har Marit Hermansen satt klare grenser for hva hun vil dele med andre og ha for seg selv. Under fakkeltoget sa hun nei da noen ba om tillatelse til å gå med plakater av Benjamin. Hun ville heller ikke ha bilde av sønnen på cd-coveret til minneplata. Derfor har også journalistene fått nei.

- Benjamin er lett å selge i kraft av at han var ung og vakker. Hvis jeg ikke hadde tviholdt på hans verdighet, så hadde han blitt en vare, et produkt. Det har jeg aldri villet.

KJEMPER MOT RASISME: Marit Hermansen, moren til Benjamin, advarer mot å miste hodet i innvandringsdebatten etter drapene i Moss. - Sekkebegreper er farlige, sier hun. Gjennom Benjamins minnefond vil Marit Hermansen kjempe mot rasisme helt til fondet ikke lenger trengs. Det er målet.
SØNNEN: Benjamin Hermansen ble drept i januar i fjor.