Væpnet til tennene

Krass og glitrende folkerockprotest mot samtidas kommersielle og voldelige strømninger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tittelen på 29-årige Ani DiFrancos nye album henspiller på uttrykket å være væpnet til tennene. Det har Ani DiFranco vært gjennom hittil 13 album. Siden hun var ti år gammel har denne jenta fra Buffalo i New York opptrådt med gitar på lokale barer. Siden hun var 15 har hun skrevet egne låter, og da hun debuterte med en kassett i 1990, hadde hun skrevet 100 sanger.

Krasse tekster

DiFrancos musikk er født av en musikalsk og politisk aggresjon som slår ut i råskårne, krasse tekster og velkomponerte melodier i utstuderte arrangementer. Hun framtrer som en 90-tallsutgave av det Joni Mitchell var for hippiegenerasjonen og Patti Smith for pønken. Hun er atskillig krassere enn Suzanne Vega, men mer folkpreget melodiøst innbydende i uttrykket enn P.J. Harvey.

Ung og sint

Det er ingen tvil om at det er en sint, ung dame med akustisk gitar som står i sentrum for denne plata. Men hun omgir seg med en musikalsk og poetisk utstråling som snart er preget av soul, snart av rock, snart av jazz, snart av eksperimentelle, sjangersprengende partier. I tittellåta retter hun bokstavelig talt skytset mot både underholdnings- og våpenindustrien.

Siden forteller hun historier om desperasjon og undergang, rotløshet og desillusjon. En sterk, vakker og meningsfull plate fra en artist som ikke inngår kompromisser, verken med seg selv eller andre.