- Vær deg selv

Ranveig (23) og Hans (19) er unge og homofile. Begge har følt det tungt å være annerledes. I dag er de livsglade ungdommer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg skjønte det allerede da jeg var seks år. Jeg ble så veldig opptatt av venninna til søstera mi. Jeg syntes hun var så søt, og det kilte ekstra i magen når hun var i nærheten, forteller Ranveig Knutsen fra Karmøy.

23-åringen sier at fortvilelsen over å være annerledes var stor, alle de negative karakteristikkene av homofile i media tynget henne.

Sto fram

- Jeg var sikker på at jeg ville bli utstøtt av alle. Det kom så langt som til at jeg satt med skytevåpenet i hånda, men jeg klarte ikke å gjennomføre det. Jeg fikk etter hvert kontakt med PP-tjenesten og møtte et oppegående menneske som hjalp meg til å få et avslappet forhold til legningen min, sier Ranveig.

Storesøstera hennes var den første som fikk vite om hemmeligheten.

- Hun tok det veldig fint, og det betydde enormt mye. Det er veldig viktig å finne noen å få støtte fra, poengterer Ranveig. Hun legger til:

- Det gikk mange rykter på skolen, og noen gutter plaget meg. Til slutt bestemte jeg meg for å komme ut. Jeg var elevrådsleder og hadde ordnet et foredrag av noen representanter for Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH). De avlyste, men jeg sto fram likevel. Da stoppet plagingen, sier hun.

Ungdomstelefonen til LLH kom til å bety mye. De ordnet en fadder som viste Ranveig rundt i miljøet da hun flyttet til Oslo.

- Nå har jeg det veldig bra, smiler Ranveig Knutsen.

Hun er leder av ungdomsgruppa i LLH, går på kunstskole og drømmer om å bli industridesigner.

Redd

Hans Renmælmo fra Asker sto fram på skolen da han var 16 år.

- En venninne av meg spurte på en klassefest om jeg var homo. «Ja», svarte jeg.

Gjennom Internett traff Hans en homofil gutt.

- Vi møttes og pratet masse, etter hvert ble vi kjærester. Jeg var veldig redd for å si det til familien, spesielt pappa. Jeg visste veldig godt at han ikke likte det, at han syntes homofili var fælt og ekkelt, forteller 19-åringen. Han fortsetter:

- Dessverre fikk foreldrene mine greie på det på en dum måte. Det var hjemme hos oss, og jeg hadde sovnet i fanget på kjæresten min. Han satt og strøk meg over håret. Jeg bråvåknet av mamma som sto forskremt over meg. Den natta skrev jeg brev til henne. Der skrev jeg at jeg ønsket at det ikke var sånn, men at jeg ikke kunne noe for det, sier Hans.

I denne perioden mistet unggutten matlysten, tankene hans kretset hele tida rundt katastrofen. - Foreldrene mine trodde lenge dette var noe tull som ville gå over. De ble veldig redde for meg. «Vil du virkelig få hiv og aids,» spurte de. I dag er det ikke død og fordervelse lenger i familien.

Det var ikke det de ønsket, men de ser at jeg har det bra, sier Hans Renmælmo.

FÅ ET NETTVERK: - Det er viktig å kunne betro seg til noen som vil støtte deg. Vi har funnet gode venner i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH), sier Ranveig Knutsen (23) og Hans Renmælmo (19).