Vær så god, neste!

Etter maktskiftet i Arbeiderpartiet får statsminister Kjell Magne Bondevik smake sin egen medisin. Over natta har han mistet det forspranget i meningsmålingene som gjorde at enhver mulighet for en ny Jagland-regjering ble oppfattet som et dårlig alternativ til den sittende.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det sa han i visshet om at på popmålingene tronet han selv med rundt 60 prosent oppslutning mot magre 25 prosent for Jagland. På den første, kjappe målingen der mange av respondentene fikk vite selve nyheten om maktskiftet av meningsmålerne, leder Stoltenberg allerede med drøye 20 prosent på Bondevik. Og tallene gjør åpenbart inntrykk på statsministeren. Fra Pretoria uttaler han seg som om hans regjering allerede er gått over i historien: «Uansett håper jeg at jeg vil få fortsette med mitt engasjement for undertrykte mennesker, uansett i hvilken politisk posisjon det måtte bli,» sier han. Det er sikkert ikke ment som en søknad om toppstillingen i Kirkenes Verdensråd, men det er antakelig et utslag av at også Bondevik, så langt vekk som i Sør-Afrika, ubevisst påvirkes psykologisk av skiftet i Arbeiderpartiet.

  • Nå hadde Bondevik virkelig trengt en telesuksess å vise til på lista over resultater etter to og et halvt år i regjeringskontorene. Noe stort og viktig som uomtvistet har vært utført av regjeringen. Varig toppscore for Stoltenberg på popbarometeret fratar regjeringen det argumentet som flittigst er brukt mot Thorbjørn Jagland i krokene: «Folk vil ikke forstå at en kjempepopulær statsminister blir skiftet ut med en som er så upopulær!» Det som venter Bondevik når han vender hjem etter også å ha besøkt Nigeria, er et skjerpet søkelys på regjeringen og dens mangel på resultater. Første runde meningsmålinger er allerede i gang. Men det er bare innledningen. Snart kommer turen til partilederne som skal møte sine frustrerte partimedlemmer i årsmøtene rundt om, slik både Lars Sponheim og Odd Roger Enoksen allerede har vært gjennom. Forskjellen ligger i at disse slitasjesignalene for regjeringen nå vil få betydelig større oppmerksomhet etter at Jagland-målingene, kommentarene og oppslagene med ett slag er blitt gårsdagens nyheter.
  • Fenomenet er lett å forutsi. Medieforskerne Bernt Aardal og Frank Aarebrot frikjente i går mediene for anklagene om overeksponering av Thorbjørn Jagland og partikritikken mot ham siden den gjenspeilte en realitet. Greit nok, men siden vi akkurat nå har Jagland-saken bak oss, og trøkket ennå ikke har bygd seg opp for alvor mot sentrumsregjeringen, kan vi koste på oss å konstatere at vi også her i landet er kommet langt i retning av den mediedrevne politikken. Fenomenet er godt kjent fra USA. Visepresident Dan Quayle irettesatte en tiåring som skrev «potato» på tavla, og føyde med en overbærende mine til en katastrofalt feilaktig «e». Den TV-snutten hamret og banket visepresidenten så dypt ned i jorda at han aldri siden har gjenoppstått. Den samme virkningen hadde filmkuttet der en utilpass presidentkandidat Michael Dukakis durte rundt i kanontårnet på en tanks som på alle måter var for stor for ham.
  • Det var kanskje ikke noen store tap verken for USA eller verden for øvrig at akkurat de to ikke klarte seg. Men muligens er det likevel et problem at ingen foreløpig har noen gode forslag til hvordan man kan redusere medietemperaturen til et fornuftig nivå før kritikken når kritisk masse og blir til ukontrollert kjedereaksjon. Både Bondevik og Stoltenberg må være forberedt på å leve og arbeide med fenomenet.
  • Som mer eller mindre godt informerte rapportører er vi allerede godt i gang med å berette hvilke taktiske overlegninger som nå finner sted i partihovedkvarterene. To hovedvarianter lar seg innledningsvis identifisere, nemlig at Bondevik sitter tryggere etter maktskiftet i Arbeiderpartiet, og altså helt motsatt, nemlig at han ikke gjør det. «Tryggere» bygger på at Høyre ikke ønsker å gå inn i valgkampen mot en populær statsminister Stoltenberg. «Utryggere» bygger på at Høyre ikke vil gå inn i valgkampen med en populær statsministerkandidat Stoltenberg som er klar til å ta over etter en filleristet og sliten Bondevik-regjering. Det er bare å velge.