Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Vagabondmoralen

Norge går så det suser. Vagabondmoralen bærer oss videre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«DET ER VERDENSHISTORIENS største bløff at penger ikke gjør deg lykkelig» sa Anne B. Ragde til Dagbladet i nyttårshelga. Selv bader hun nå i sjampanje og inviterer slekta på nyttårskonsert i Wien. Har verdenshistorien ført oss andre bak lyset?

VI STÅR FORAN et nytt jubelår. – Det går så det suser, som Geir Ormseth i Dine Penger sier. I gjennomsnitt vil Ola og Kari få over 40 000 mer å rutte med over de neste tre åra, ifølge VG – og oppfordrer alle til å sprette sjampanjen og feire seg selv. De som får det aller best, er som vanlig de med lave lån og høye inntekter, altså de som har det best fra før av. Jubelåret omfatter som vanlig ikke de som kunne hatt virkelig nytte av det. De fattige står igjen på perrongen mens vi andre suser videre.

VAGABONDMORALEN ER kjennetegnet for tida vi lever i. Det som driver mennesket, er skuffelsen over siste stoppested, sier sosiologen Zygmunt Baumann. Drivkraften er ditt aldri sviktende håp om at det neste stedet, som du ennå ikke har besøkt, vil være fri for mangler og skuffelser. Dette samfunnet har et navn, det kalles «inntil videre-samfunnet». Vi er permanent i beredskap til å bryte opp fra jobb, bolig og partnerskap. Vi har stadige planer om å bytte kjøkken, bil og stereoanlegg. Fleksibilitet og omstillingsevne er stikkordene. Disse endringene kan også kalles mobilitet. Det at mennesket er i bevegelse, og villig til å endre seg, er ikke nødvendigvis et onde. Men det er en hårfin balanse mellom følelsen av autonomi og anomi. Fra en følelse av selvstendig frihet uten stengsler, fram til en følelse av normløshet, eller de manglende grensers onde.

DET SIER SEG selv at inntil videre-samfunnet ikke nødvendigvis er det beste limet for solidaritet og samhold. Alle er ikke i stand til å bevege seg. Noe blir lagt bak oss, noen må tross alt stå igjen. Som vanlig er dette gjerne unge enslige, personer med etnisk minoritetsbakgrunn, pensjonister og arbeidsledige. Eller de som bare har opplevd et fall, den private ulykkesspiralen med skilsmisse, sykdom og boligtap. I det konkurranseorienterte inntil videre-samfunnet blir nederlaget uansett fortolket som en individuell svikt. Men for dem som står igjen er begrepet «inntil videre» synonymt med å følelsen av å være gjenglemt på en endestasjon.

MENS ØKT LEVESTANDARD ville hatt stor betydning for disse menneskene, gjør den lite utslag for den jevne nordmann. Det kan være verdt å minne om at vi tross alt ikke har blitt lykkeligere i perioden 1985 og fram til i dag, til tross for at BNP har fordoblet seg. Når Anne B. Ragde mener penger gjør en lykkeligere, bunner dette trolig i hennes egen målestokk. Selv delte hun stue med lillesøster og mor i oppveksten, mens de to andre rommene ble leid bort. Hun hørte til blant arbeiderklassens blokkbarn, og ikke villabarna. Målt mot en slik bakgrunn gir selvsagt penger lykke, trygghet og behovstilfredsstillelse. Ellers er Ragdes utsagn riktig for noen få; nemlig de som uansett ikke får del i jubelåret.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media