Våger de Vanunu?

Velger Nobelkomiteen samvittighetsfangen Mordechai Vanunu i dag er det et modig valg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I ET ÅR HVOR INGEN opplagt peker seg ut som verdige til Fredsprisen, kan Nobelkomiteen ha valgt pave Johannes Paul II, president Luiz Inácio «Lula» da Silva eller samvittighetsfangen Mordechai Vanunu. Bare det siste valget ville være modig.

Ingen utenforstående vet ennå hvem de fem medlemmene i Nobelkomiteen har valgt å hedre med Fredsprisen. På fredag kan lederen, Ole Danbolt Mjøs, godt trekke opp av hatten en temmelig ukjent kanin, som ved nærmere ettersyn viser seg å være prisen verdig. Og de kan ha falt ned på en «ufarlig» bevegelse som vil alle alt godt. Men det siste har blitt sjeldnere og sjeldnere i nyere tid.

PAVE JOHANNES PAUL II er i manges tanker. Hans sterke motstand mot krigen i Irak bidro til å unngå at det ble en religionskrig mellom kristendommen og islam. Det dempet inntrykket av «korstog», som president George W. Bush i USA var dum nok til å snakke om. Hans modige kamp for frihet i Polen førte til både diktaturets og Berlinmurens fall.

Men pavens helse er stadig svakere, dersom komiteen vil hedre ham. Forventningene i Vatikanet er, etter det Dagbladet erfarer, store.

Men baksida av Karol Wojtyla er hans fanatiske kamp mot abort, prevensjon, kvinnelige prester og homser og lesber. Nobelkomiteen kan vanskelig gi en pris til kampen mot likestilling og for intoleranse. En religiøs «forsoningspris» burde dessuten vært delt med en muslimsk leder, men der peker ingen seg ut. DEN TIDLIGERE SKOPUSSEREN, analfabeten, metallarbeideren, streikelederen og nå presidenten i Brasil, Luiz Inácio da Silva, eller «Lula», er en helt som står for alt det Nobelkomiteen måtte ønske. Med Berge Furre som nytt medlem har komiteen en «brasilianer» ved sitt bord som kjenner Lula ut og inn. Men Lula har ennå ikke utrettet noe på de månedene han har vært president. Hans mål «null sult» har foreløpig mettet få.

Den utnevnelsen som ville befeste Nobelkomiteens ry som modig og uavhengig, ville være å velge Mordechai Vanunu. Det ville i vår tid være like sterkt som da Carl von Ossietzky i 1936 fikk prisen for 1935. Hederen til den tyske pasifisten gjorde Adolf Hitler rasende og skapte atskillige vansker for forholdet mellom Tyskland og Norge den gang. I historiens lys står den som en av Nobelkomiteens modigste avgjørelser, som bare få i dag vil kritisere.

VANUNU AVSLØRTE i 1986 Israels hemmelige atomvåpen. Han har betalt dyrt for å gjøre menneskeheten en tjeneste. I Israel er han dømt til 18 års fengsel for landssvik og spionasje. Israels regjering, under Ariel Sharon, ville naturligvis fly i flint. Mange israelere ville få bekreftet sine fordommer mot Norge. Men det ville befeste tradisjonen med modige og omstridte fredspriser fra Egil Aarviks og Francis Sejersteds tid som leder i komiteen. Dersom Irak-krigen spiller noen rolle, kunne de hedre lederne for FNs våpeninspektører, Hans Blix og Mohamed ElBaradei. Det ville likne komiteen å hedre FN, og få andre enn kretsen rundt president Bush ville heve øyenbrynene. Med de tre nye medlemmene Mjøs, Furre og Kaci Kullmann Five kan årets fredspris antyde i hvilken retning denne komiteen vil gå.