Vi skriver mars 2009, og tiden er kommet for å utfordre symboleffekten som ligger i det anakronistiske, kontroversielle og latterlige slipset. I dag klokka tolv vil jeg derfor brenne et slips.

Ved å brenne et slips vil jeg protestere mot kodene som ligger lagret i dette tøystykket.

Noen hevder at de går med slips av fri vilje, og betrakter slipset som et symbol for selvstendighet, frihet og markering av egen identitet. Så feil de tar. Slips er et resultat av vanetenking og gruppepress, en eldgammel tradisjon, innbakt i vår kultur for 150 år siden. En gang hadde slipset kanskje en funksjon. I det moderne Norge har det ikke det. Slipset er et ideologisk arvegods som tilhører en annen tid.

Jeg har forståelse for de mange at paradoksene som er vevd inn i slipset, og noen mener at et eventuelt initiativ mot slips må komme fra slipsbrukerne selv. Men kan vi lukke øyne og munn når de selv ikke våger å ta denne kampen? Skal vi forholde oss tause til denne daglige undertrykkelsen av medmennesker? Selvsagt ikke.

I solidaritet med dem som ikke har mulighet til selv å protestere, må vi andre på barrikadene. Selv tør, og kan, de ikke. Enten fordi de selv ikke ser det undertrykkende og komiske med hver dag å knytte et tøystykke om halsen, eller fordi de har yrker der slipsnekt kan få dramatiske konsekvenser. Jeg tenker da på yrkesgrupper som for eksempel statsråder, bussjåfører, høyesterettsdommere, offiserer, nyhetsopplesere, næringslivsledere, piloter, sporveisansatte, tollere og politisjefer. De kan alle oppleve yrkesforbud dersom de nekter å bruke slips. Skal norske menn la seg undertrykke av en rigid, anakronistisk og kjønnssegrerende tradisjon? Svaret er nei. Jeg er forberedt på at slipsbrenning kan skape kraftige reaksjoner. Det kan føre til at jeg utsetter meg for fare, men jeg tar de konsekvensene som måtte komme.