Vaktbikkjenes samfunnsrolle

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • For ytringsfrihetens forkjempere i Norge er Den europeiske menneskerettighetsdomstolens avgjørelse i saken mellom kirurg Helge Røv og Bergens Tidende historisk. Ved å fastslå at avisa var i sin fulle rett til å rette et skarpt og kritisk søkelys på Røvs virksomhet - selv om det hadde alvorlige konsekvenser for hans kirurgpraksis - har domstolen rettet opp et av de groveste anslagene Høyesterett har gjort mot ytringsfrihetens grunnlovfestede vern her i landet.
  • Men det er ikke bare resultatet som fortjener oppmerksomhet. Også Strasbourg-domstolens begrunnelse vil få svært vidtrekkende konsekvenser for norsk injurierett. Domstolen fastslår at Den europeiske menneskerettskonvensjonens art 10 også beskytter fornærmende, sjokkerende og støtende ytringer. Selv overdrivelser og direkte provokasjoner kan være berettiget for at pressen kan utøve sin rolle som offentlig vaktbikkje, mener domstolen.
  • Domstolen skriver at den derfor ikke kan akseptere den norske statens påstand om at forholdet mellom en kirurg og hans pasienter er en privatsak. Dommerne går så langt som å si at den norske høyesterettsdommen fra 1994 var egnet til å skremme pressen fra å spre legitim informasjon av offentlig interesse.
  • Norsk Høyesterett har i en lang rekke saker opptrådt mer som smaksdommere enn voktere av privatsfæren. Menneskerettsdomstolen skjærer rett gjennom den selskapsklubbliknende diskusjonen om hvordan «den ordinære leser» vil oppfatte en sak. Det avgjørende, mener retten, er at Høyesteretts begrensninger i ytringsfriheten ikke har vært «nødvendige i et demokratisk samfunn». I framtida må Høyesterett derfor foreta interesseavveininger i demokratiets navn framfor å spekulere i hvordan tilfeldige lesere oppfatter en sak.
  • Høyesterett får kraftig refs for å ha tolket og vurdert selve tonen og grunnholdningen i artiklene, i stedet for å vurdere hvilke påstander avisa faktisk har satt på trykk. I meget kontant språkdrakt slår domstolen fast at verken den selv eller nasjonale domstoler har noe med å «erstatte sine egne meninger med de pressen selv har når det gjelder hvilke reportasjeteknikker som bør brukes av journalister». Det er også av stor betydning at dommerne langt på vei skjærer igjennom kirurgens forsøk på å beskytte seg fra kritikk ved å henvise til taushetsplikten, så lenge han er gitt generell adgang til å kommentere beskyldningene.
  • Dette er den tredje saken på kort tid der Strasbourg-domstolen slår fast at den norske staten har brutt menneskerettighetene på ytringsfrihetens område. Det vil være en misforståelse å vurdere dette utelukkende som en «seier» for norsk presse. Selve poenget i domstolens avgjørelser er at hele samfunnet har en sterk interesse i at pressen får utøve sin samfunnsrolle uten å bli kneblet av myndigheter eller domstoler.