Vaktbikkjer nok?

ASKER (Dagbladet): Det finnes knapt en offentlig instans eller et fagområde som ikke hører inn under et ombud eller en kontrollordning. Samfunnets vaktbikkjer er blitt så mange at vi kunne trenge et ombud for å finne fram til den rette.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Flere av klage- og kontrollordningene har oppgaver som griper over i hverandre, men de har ulik myndighet. Er du f eks misfornøyd med hvordan du ble behandlet på et sykehus, kan du klage til fylkeslegen, til pasientombudet, du kan søke erstatning hos Norsk Pasientskaderstatning, søke hjelp hos Norsk Pasientforening (som er finansiert av Helsedepartementet), kontakte kontrollkommisjonen - hvis det dreier seg om psykistrisk avdeling -, eller saksøke sykehuset gjenom det ordinære rettsapparatet.

  • Synes du barnevernet ikke burde intervenert i familien, kan du anke avgjørelsen til Fylkesnemnda, og deretter gå rettens vei. Eller du kan klage til Sivilombudsmannen, eller søke hjelp hos Barneombudet - som trolig vil henvise deg til advokat. Sivilombudsmannen behandler i dag mange klagesaker mot trygdeetaten, som egentlig har trygderetten som ankeorgan. Men trygdeforskere mener publikum også trenger et trygdeombud.
  • Avhengig av hvor vi går med klagen, oppnår vi ulike ting. Legen kan få refs, eller vi kan få erstatning. Avgjørelsen kan bli omgjort, saken kan bli vurdert på nytt, eller vi bidrar til at forholdet kanskje får offentlig oppmerksomhet.
  • Mange av ombuds- og kontrollordningene er kommet de siste 20-åra, i takt med framveksten av brukerorganisasjoner og interessegrupper, og parallelt med at åpenheten i forvaltningen er blitt større. Åpenhet og økt kunnskap har altså ikke ført til at publikum på egen hånd kjemper mot paragrafer og forserer byråkratiske hindre, men til at vi får profesjonell hjelp til å møte byråkartiet. For berøringspunktene mellom enkeltmennesket og det offentlige er blitt så mange flere, og reglene som regulerer disse treffpunktene så mye mer innfløkte.
  • Vi forventer at ombudene skal ivareta våre interesser som individ, mot makta og byråkratiet. Og i festtaler, som her på årskonferansen til Helse- og sosialombudet i Oslo, er også dette deres programerklæring: De vil være selvstendige og uavhengige, de vil uredd overvåke at regler og faglige standarder følges.
  • Men ombudenes saksbehandlere er rekruttert fra miljøene de skal kontrollere, og her er det faglig uenighet. Blant de mange profesjoner som jobber med barn, er det f eks ulike oppfatninger av hva som er godt barnevern. Og fag kan ofte ikke skilles fra politikk. Hva som er godt nok endres i takt med faglige, økonomiske og politiske konjukterer. En klage på kommunens eldreomsorg vil bli bedømt annerledes den dagen alle har enerom med bad og tekjøkken, enn da det lå tre på rommet på gamlehjemmet. Og da Georg Apenes kritiserte regjeringen for å overprøve Datatilsynets faglige standpunkt om at psykoseregisteret skulle makuleres, lot den tidligere politikeren som om det ikke er politikk i å trekke en slik grense mellom individets og kollektivets interesser.
  • - Dere snakker så lite om eldreomsorgen, klaget representanten fra Landsaksjonen for en bedre eldreomsorg på Helse- og sosialombudets konferanse. Hun minnet om forholdene her, og ønsker seg et eldreombud. Når 68-generasjonen om noen år møter den kommunale eldreomsorgens regler og ressursmangel, kan det hende forslaget får politikernes støtte.
  • Nå er det på tide med en evaluering og opprydning i klage- og ombudsjungelen. Men de fleste ordningene er nok kommet for å bli. For det er menneskelig å feile, og makt skaper fare for misbruk, som sivilombudsmann Arne Fliflet så enkelt oppsummerte.

,ø,øFor slik er de ulike ombudenes eksistens uttrykk for trender i samfunnet: Vi fikk Likestillingsombudet da kjønnsdiskriminering for alvor ble annerkjent som problem. Om en generasjon trenger vi det kanskje ikke. Klageordningene i sosialvesenet ble flere og bedre etter at det på 70-tallet ble dokumentert et underforbuk av trygde- og sosialytelser.