Valg for stabilitet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Dagens gladeste mann på Balkan heter Vojislav Kostunica. Jugoslavias første demokratisk valgte president kan puste lettet ut etter helgas valg i lilleputtrepublikken Montenegro. Det var bare så vidt båten bar for den selvstendighetssøkende presidenten Milo Djukanovic. Tilhengerne av at Montenegro fortsatt skal være en del av Jugoslavia, fikk bare 5000 færre stemmer enn Djukanovics selvstendighetsparti. Den glade, langt på vei demokratisk innstilte herre Kostunica kan juble fordi eksdiktator Slobodan Milosevics gamle tilhengere strømmet til stemmeurnene. Sånn er også Balkan.
  • Juble kan også de politiske toppene i Brussel og Washington gjøre. De støttet Djukanovic og hans krav om selvstendighet fra Jugoslavia så lenge Milosevic satt og dro i tømmene i Beograd. Det dryppet både dollar, mark og norske kroner over regjeringens bord. Men så snart Milosevic var ute av maktens korridorer, var formaningen fra det store utland samarbeid for et demokratisk Jugoslavia.
  • Sånn sett har Djukanovic blitt kraftig straffet for sin mangeårige modige motstand mot Milosevic. Da kampen endelig var vunnet i fjor høst, var ikke belønningen selvstendighet og økonomisk støtte, men krav om samarbeid og trusler om at pengekranene ville bli skrudd igjen hvis Montenegro likevel søkte selvstendighet.
  • Djukanovic trengte en solid seier for å kunne presse gjennom en folkeavstemning om selvstendighet. Trolig er det godt for stabiliteten på Balkan at Montenegro forblir en del av Serbia. Man tilhører pedantene blant etnografer hvis man vil hevde at montenegrinere etnisk sett skiller seg fra andre serbere. Det viktige nå er under alle omstendigheter ikke etnisitet. Slike spørsmål har plaget Balkan nok. Nå er det gjenreisning av økonomien som står på dagsordenen. Da trenger Serbia Montenegro, som Montenegro trenger Serbia. Og begge trenger de det internasjonale samfunnets støtte.