Valg på liv og død

Det første målet for de som stilte opp i presidentvalget i Colombia, var å overleve valget. Men nå blir det alvor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ALVARO URIBE VÉLEZ vant en knusende seier i første omgang av presidentvalget i Colombia med 53 prosent av stemmene. Men 54 prosent av velgerne stemte ikke. Og av de 46 prosent som stemte, foretrakk nær 44 prosent en annen president. Så det er å ta sterkt i å si at Uribe har folket i ryggen. Men helt sikkert er det at den snart 50 år gamle advokaten og godseieren vant valget på sine løfter om å knuse geriljabevegelsene og de halvmilitære høyrestyrkene med hard hånd.

Valget er historisk fra flere synsvinkler, der det opptrer med en nær 40 år lang borgerkrig som bakteppe og etter et modig, men mislykket fredsforsøk fra den avgående, konservative presidenten Andrés Pastrana.

Uribe er en utbryter fra det liberale partiet. Han er den 43. presidenten etter Colombias uavhengighet i 1819, men den første som verken tilhører det konservative eller det liberale partiet. Hans politiske motstandere anklager ham for å tilhøre ytre høyre.

VALGKAMPEN HAR VÆRT særdeles voldelig, til og med etter kolombianske forhold. Det høyeste målet for kandidatene har vært å overleve valget. De fire fremste av dem har vært omringet av minst 40 og opptil over 100 livvakter. 212000 soldater og politifolk voktet valget. Ingrid Betencourt ble tatt til fange av FARC-geriljaen 23. februar og overlevde valget i fangenskap. Uribe har vært utsatt for to drapsforsøk, antakelig fra FARC-geriljaen. I det siste drepte ei bombe fire tilskuere og var nær ved å ramme kandidaten også under valgkamp nord i Baranquilla. Politiet avslørte en sammensvergelse for å drepe venstresidas Lums Eduardo Garzsn. Offentlig valgkamp måtte på det nærmeste avlyses og begrenses til fjernsyn. Fire dager før valget pågikk det full krig i gatene i en fattigbydel i Medellmn, der hæren og politiet gikk til stormangrep mot geriljastyrker, og de halvmilitære høyrestyrkene kastet seg inn i skuddvekslingene.

URIBE TOK FRAM jernneven i valgkampen og lovte å styrke hæren og utvide krigen mot «de lovløse». Hans far ble tatt til fange og drept under fluktforsøk av FARC i 1983. Men den «evige» borgerkrigen har vart i 39 år, og ingen ende er i sikte. Om lag 40000 mennesker er drept. Fra 1998 er antallet yrkessoldater i hæren økt med 160 prosent til 58000. Og med hjelp fra USA er antallet krigshelikoptere økt fra 82 til 172.

Colombias revolusjonære væpnede styrker (FARC), den eldste og største av geriljabevegelsene, antas å ha 16500 soldater og vokser. Penger og våpen har de nok av. Høyrestyrkene som kaller seg Forent sjølforsvar (AUC), er også i vekst og antas å telle over 10000 under våpen.

Store deler av Colombia har aldri sett statens og lovens lange arm, verken politi eller dommer, lærer eller lege. I disse skogene, fjellene og dalene må Uribe sende sine tropper inn, som de første statlige representanter noensinne, for å knuse geriljaen. Og der ute framstilles den kokainen som gjør Colombia til Vestens hovedleverandør, og skaffer svimlende inntekter. Man må nesten være medlem av Foreninga flat jord for å tro på en seier med det første.

URIBE TROR det neppe heller. Pastrana ga FARC et friområde på størrelse med Sveits og forsøkte forhandlinger, men han ga opp i februar. Likevel er det neppe noen vei utenom nye forhandlinger og politiske løsninger for at Uribe skal opprette en lov og en orden som aldri har vært. Økonomien er i krise, landet preges av fattigdom og arbeidsløshet, korrupsjon og narkohandel.

Derfor, antakelig, kom Uribe i sin første tale etter valget med et overraskende forsonlig budskap. Han tok til orde for internasjonal mekling for å få i gang forhandlinger med opprørerne igjen. Flere overraskelser kan ikke utelukkes fra den hardtslående advokaten som har valgspråket «Arbeid, arbeid, arbeid!», og som da han var ordfører i Medellmn og guvernør i fylket Antioquia sammenkalte til møter før soloppgang.

VISST HJELPER DET med handlekraft og arbeidslyst, men Colombia har hatt en lei vane med å tappe kreftene og pågangsmotet til sine presidenter. Avisa El Tiempo i Bogota sa det i sin leder i går: «Colombia har fått president, og vårt demokrati kan feire. Men de utfordringer den nye regjeringssjefen står overfor, kunne ikke ha vært vanskeligere.» Nei, ikke engang i Colombia.