Valgerds farvel

Evig eies kun det tapte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FREDAG FØR VALGET gikk kulturminister Valgerd Svarstad Haugland i teater. Stykket var «En handelsreisendes død». Forestillingen ble den siste for Valgerd som handelsreisende i kultur. I går ble det klart at kulturministeren ikke får fortsette, verken i departementet eller på Stortinget. Hun mistet mandatet sitt i Akershus, og slo fast at hun etter dette «neppe har mer å gjøre i norsk politikk». Alt var tapt. Men sånn er livet, sa Valgerd.

OG SÅNN ER både livet og særlig politikken. Den som overtar Svarstad Hauglands mandat i Akershus, kan ironisk nok være den samme som overtar toppjobben i kulturdepartementet, nemlig Åslaug Haga. Hun fikk i sin tid en kultuminsiterkarriere på skarve fem måneder, og huskes best for at hun en gang kom for sent til en premiere på Nationaltheatret, iført rød kjole. Salen og ensemblet måtte vente et kvarter før de kom i gang. Skal man først utløse slik misere, bør man nok ha på seg noe mer diskret.

DA HAGA gikk av som minister i 2000, diktet hun en sang til regjeringens avskjedsmiddag. Den gikk på melodien «Hompetitten» og begynte slik: «Ja, nå har\'n Jens fått det slik som\'n vil». Når Stoltenberg igjen skal vise sin vilje, kan det like gjerne bli SVs Ågot Valle eller APs Trond Giske som skal lede kulturdepartementet. Særlig Giske har markert seg som kulturpolitiker, og ikke minst som kulturnettverksbygger. Hvis han skal barbere barten av Ari Behn, blir det en ren vennetjeneste. Uansett hvem som skal bestyre det lille, fattige men symbolsk viktige kulturdepartementet, blir hovedutfordringen å skaffe flere frie penger. Midler skal nå hentes fra UD og kulturminnevern, men de er ikke frie. De gjør kulturministeren mektigere, men ikke kultursektoren større.

I DE RØD-GRØNNES «Kulturløfte» ligger en forpliktelse til å øke rammen med 150-200 millioner kr i året, inntil kulturbudsjettet tilsvarer en prosent av statsbudsjettet i 2014. Et viktig signal til hele kulturlivet. I femten punkter lover de å bedre kunstnernes levekår samt øke bevilgningene til film, musikk, dans, teater, språk, litteratur, offentlig utsmykking, barn, ungdom, samisk kultur, flerkulturelle aktiviteter, kulturbygg og kulturbåt. Med andre ord: Alle får litt.Og der ligger den andre store utfordringen: Våge å prioritere. Kulturlivet og kunstnerorganisasjonene ønsker seg en sterk og aktiv kultuminister, unntatt når han eller hun velger bort nettopp dem. Mange føler at de står for tur. Flere penger kan paradoksalt nok føre til høyere klager. Økte rammer fungerer bare sammen med høyere ambisjoner og tydeligere kvalitetskrav. Og en politikk som sørger for at de kulturelle tjenestene blir sterkere etterspurt hos publikum - som er minst like tidsklemt som Haga i den røde kjolen.