Valgerds suksess

Det var ikke motstanderne som felte Valgerd. Dem kan hun takke for sin største triumf.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun gråt

da hun trakk seg. Det var selvfølgelig bittert. Ikke kunne hun skylde på Akersgata, eller Kvinner Mot Valgerd, eller homoaktivister, eller latte-urbane bokmål-konvertitter med Hardanger-fobi. Det var ikke erkefiendene som hadde satt inn nådestøtet. Det var hennes egne.

Men mellom linjene svevde Richard Nixon, selve prototypen på den forsmådde folkets tjener, som i sin avskjedshilsen til pressen sa: Now you won't have me to kick around anymore.

Eller som Valgerd selv sa: Jeg har jo flere ganger lurt på hvordan det ville gått hvis pressen hadde behandlet meg like pent som Kristin Halvorsen.

Flere kommentatorer

gir Valgerd Svarstad Haugland rett i sine mistanker. Jo da, hun ble forfulgt, hundset og misforstått av storbyens distriktsfjerne journalister. Alt hun sa ble tatt i verste mening. Hun ble kvinnen presselosjen elsket å hate.

Eller som Valgerd selv sa: Hvis alt som ble sagt og skrevet om meg var sant, ville jeg også meldt meg inn i Kvinner Mot Valgerd.

Den tanken har ikke bare slått Valgerd. Hun burde for lengst ha blitt utnevnt til aksjonens høye beskytter. Ingen synes å ha misforstått Valgerd mer enn Valgerd selv.

For hva er egentlig problemet med at en partileder i et konservativt kristent parti med velgerbase i bygdene møter motstand blant feminister og homser i urbane strøk? Det burde nærmest være en lakmustest på at hun har fått fram budskapet. Hadde hun blitt omfavnet av radikale miljøer, ville det vært som Dagfinn Høybråten skulle blitt sponset av Tidemands.

I to sekunder

sto Valgerd i fare for å bli populær i kretser hun aldri ville fått stemmer fra. Et par rødvinsglass var nok til å stemple en KrF-leder som litt vill og gæren. Attpåtil hadde karrierekvinnen slitt ut flere praktikanter og var opptatt av å få flere kvinner i KrFs ledelse. Du kunne nesten mistenke henne for å være en skapfeminist.

Det holdt med mistanken. Ikke før hadde KrF benyttet sin nyvunne stemmeprakt til å komme i posisjon, så slo Valgerd til med en av de mest kontroversielle politiske reformene i moderne tid. Det er bare EU som har splittet folket mer enn kontantstøtten. Både tilhengere og motstandere var lidenskapelig overbevist om at den for alltid ville endre måten vi lever på. Den heftige debatten gikk rett inn i politikkens aller helligste og KrFs hjertesak, småbarnfamiliens ve og vel.

Fikk Valgerd

ufortjent mye pepper som kontantstøttens mor? Ikke mer enn hun måtte regne med og burde tåle. Politikk handler ikke om å være venner med alle. Snarere drømmer de fleste politikere om å få en kontantstøtte i sitt liv, en sak som virkelig markerer partipolitiske skillelinjer og ståsted. Den politiske gevinsten burde uansett ha vært et solid plaster på såret. Ikke bare var kontantstøtten en vinnersak for KrF og en personlig triumf for Valgerd, men mange vil også påstå at den bidro til å spille Arbeiderpartiet utover sidelinjen, ettersom Thorbjørn Jagland nektet å godta nederlaget og stadig ville ha omkamp.

Akkurat det siste

angrer kanskje Valgerd på i dag. Det er etter regjeringsdannelsen med Høyre det raknet for KrF og partilederen. Riktignok var det spede tilløp til mobbing i kulturkretser da hun ble minister, men siden har stillheten bare blitt brutt av gjesp og beskyldninger om høyredreining. Det måtte en intern personalsak til for å vekke Valgerds kritikere igjen.

Med Medhaug-saken var ringen sluttet. Igjen framsto Valgerd som en urban feminist, som tok kvinnen i forsvar mot den anmeldte overgriperen. Men hun snublet da hun fastholdt sitt engasjement etter at mannen var frikjent. Det var det ingen tilgivelse for, verken i Akersgata eller i store deler av partiet. Saken overskygget hele valgkampen, som endte i et av tidenes dårligste valg for KrF.

Ville ting gått

annerledes for Valgerd hvis pressen hadde behandlet henne som Kristin Halvorsen? Sist jeg sjekket har SV-lederen verken ledet partiet sitt inn i to regjeringer, eller fått trumfet gjennom en kontroversiell milliardreform. Det gjorde Valgerd. Det er nesten så du kan mistenke henne for å ha hatt en viss suksess, tross alt, men det vil hun vel ikke ha på seg?