Valgerds to ansikter

Kjell Magne Bondevik var ikke snau da han tok sin partileder offentlig i forsvar under Kristelig Folkepartis landsstyremøte nylig. «Et råkjør av bunnfalske argumenter og vrengebilder,» var statsministerens karakteristikk av motstanden Valgerd Svarstad Haugland har møtt i debatten om kontantstøtte, foreldreansvar og likestilling.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Som trøst ga statsminister Bondevik partileder Svarstad Haugland hovedæren for KrFs store framgang. Situasjonen fortalte både noe om maktforholdene i Kristelig Folkeparti og om kjønnsroller. Det var den mannlige sjefen som syntes en flink kvinnelig medarbeider trengte oppmuntring. Jeg kan ikke se for meg statsminister Gro Harlem Brundtland ta partileder Thorbjørn Jagland offentlig i forsvar og rose ham på samme måte, og jeg vil tro Jagland ville betakket seg for en slik seanse.

  • Valgerd Svarstad Haugland er ikke blitt møtt med sterkere motstand eller skarpere kritikk enn enhver statsråd i en mindretallsregjering som prøver å få vedtatt en omfattende, dyr, kontroversiell og dårlig forberedt reform må forvente. Hun har selv bedt om høy temperatur i debatten med uttalelser som alle, unntatt hun selv, har forstått som at hun mener kvinners høye yrkesdeltakelse har ført til lite samvær og dårlig kontakt mellom barn og foreldre, og derfor er en årsak til vold og problemer blant ungdom.
  • Snarere enn at hennes politiske motstandere har forvrengt hennes budskap, tror jeg vi har vært vitne til at det hodet er fylt av, renner munnen over med. For mens hun var nestleder i Kristelig Folkeparti uttalte Valgerd Svarstad Haugland følgende til partiavisa Folkets Framtid: «Jeg tror pendelen er i ferd med å svinge fra utekarriere til familieliv som det viktigste. Forrige generasjons feminister ville være mødre, yrkeskvinner og sine menns elskerinner fullt ut - og ble utbrent. Dagens generasjon har sett skadevirkningene og ønsker å prioritere tid med familien, barna og de nære verdiene. Kristelig Folkeparti ser sin oppgave i å legge forholdene til rette for dette.»
  • Det er det prosjektet hun nå er i gang med som barne- og familieminister: Å gjenreise en gammel familiemodell, men samtidig framstå som en forsvarer av likestilling mellom kjønnene. Det er et umulig prosjekt, for målene lar seg ikke forene. Er det kvinners lodd å prioritere familien og de nære verdier, betyr det økonomisk avhengighet av mannen og ulikeverd mellom kjønnene. Derfor sender Valgerd Svarstad Haugland ut ulike og uklare signaler, og gir enkle forklaringer på kompliserte og sammensatte problemer.
  • Hun har valgt å rette oppmerksomheten mot at familiens hverdag er blitt travlere enn før. Men det er andre endringer i det norske samfunnet som betyr mer for at noen barn og unge havner i kriminalitet og rusmisbruk og en del flere får mindre sosiale og personlige problemer. I den første kategorien er guttene i flertall. I Oslo byrett sitter denne uka fem unggutter tiltalt for å ha skremt, ranet og truet andre barn. De fem guttenes bakgrunn har noen felles trekk. Ikke travle mødre, men at de hører hjemme i Oslos fattigste strøk, har innvandrerbakgrunn, dårlige norskkunnskaper, avbrutt skolegang og liten kontakt med far eller andre mannlige omsorgspersoner.
  • I forrige generasjon fulgte arbeiderklassens sønner oftest etter faren inn fabrikkporten som lærling. Og de som hadde problemer med å tilpasse seg kunne dra til sjøs. Ved overgangen fra industrisamfunnet forsvant disse arbeidsplassene. Dermed forsvant også det mannlige rolleforbildet. Og det har ikke vokst fram nye arbeidsplasser for menn med en tradisjonell kjønnsrolle og lav utdanning. Unge jenter kan derimot fortsatt følge i sine mødres spor. For den gamle husmorrollen er blitt erstattet av nye omsorgsyrker der det er lett å få arbeid.
  • Det er nok av oppgaver å ta fatt på for en regjering som er bekymret for barns oppvekstvilkår i vår tid. Årsaken til problemene knytter seg minst like mye til endringer i menns som i kvinners hverdag. Når familieministeren da velger å sette inn det ideologiske støtet og store ressurser på en reform som vil få flere kvinner til å være hjemme, møter hun naturlig nok sterk, og forståelig nok ikke bare helt saklig motstand.