Valgfrihet

Det er noe umiskjennelig tidstypisk over kontantstøttens ånd: Det er ditt barn. Dine penger. Din valgfrihet. Vær så god, her er sjekken! Og samtidig er verdien av begrepet valgfrihet redusert til en prislapp: Trekker du barnet ut av barnehagen, får du 3000 kroner i måneden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Valgfrihet er det bærekraftige begrepet bak kontantstøtten, men brukt som slagord for å oppnå et politisk mål, rommer det i denne saken ikke annen refleksjon og ettertanke enn den som ligger i muligheten til å velge ulike typer bleier.

  • Både i valgkampen og seinere har valgfrihet vært nøkkelordet i regjeringens begrunnelse for å få gjennomført kontantstøtten. Det bemerkelsesverdige er at denne verdien, denne muligheten til å velge, overhodet ikke er blitt gjort til gjenstand for en nærmere refleksjon. Hva er valgfrihet? Og da tenker jeg ikke på det banale svaret at foreldrene skal ha rett til å velge om de vil ha barnehageplass eller ikke. Jeg etterlyser en refleksjon omkring ordets betydning og bruken av det på tampen av århundret, dets relevans for samfunnsutviklingen og en utdyping av dets flertydighet. Høyre har nettopp gjort det til et vesentlig begrep i sitt videre arbeid.
  • Hva er det valgfrihet i forhold til? Og om noen får større valgfrihet, får da andre mindre av sorten? Hvilken betydning spiller bruken av ordet som et ideologisk instrument? Kan det for eksempel tenkes at ordet valgfrihet i vår vestlige overflod mer næres av - og nærer - reklamens språk og budskap enn kamp for sosial rettferdighet? At valgfrihet er velegnet som legitimering for salg av et produkt til den enkelte?
  • Regjeringen hadde, og har fortsatt, en mulighet til å ta seg selv på alvor: En åpenbar etisk øvelse bør nemlig være å prøve dette feiende flotte ordet opp mot verdikommisjonens mandat, nemlig «å styrke positive fellesskapsverdier». Med andre ord gi til gode en refleksjon omkring valgfrihet i spenningen mellom den enkeltes ansvar og styrkingen av fellesskapet. Hva om en etisk vurdering av valgfrihet i forhold til verdikommisjonens mandat skulle føre til helt andre anbefalinger enn kontantstøtte? Det er flaut når familieministeren med smilende letthet sier at hun skal evaluere i ettertid. Slik evaluering er en selvfølgelighet, mens den etiske refleksjonen i forkant faktisk kunne representere noe nytt og være i pakt med det som er framstilt som verdikommisjonens intensjoner.
  • En umiddelbar tanke om valgfrihet kronkretisert som kontantstøtte vil for mange være denne: Et individualiserende og fellesskapsnedbrytende tiltak, forbeholdt et rikmannssamfunn. Valgfrihet som pervertering av velferdstanken. Denne tanken kan være feil. Poenget er ikke å diskutere for eller mot kontanstøtten, bare etterlyse en refleksjon som regjeringen i denne saken har funnet det tjenlig å hoppe fullstendig bukk over. Vil en etisk tilnærming bli for vanskelig i forhold til et valgløfte? Eller i forhold til en ukritisk omgang med et ord - med språket?
  • Valgfrihet konkretisert som kontantstøtte har endt i et utall regnestykker om hvem som tjener og ikke tjener på ordningen, altså en type debatt preget av en materialisme som regjeringspartiene høylytt angrep Arbeiderpartiet for, og som kanskje nettopp verdikommisjonen skulle være et vern mot. Med sin høyhastighetsfart, drevet av valgvindens usigelige letthet, bærer regjeringen selv ansvaret for denne debatten. Den har ganske enkelt ikke gjort det den vil at alle skal gjøre, nemlig reflektere over verdiene, uttrykt i språket, i ordene - i dette tilfelle valgfrihet.
  • Til alle tider har de rike hatt en stor fordel stilt overfor et etisk dilemma: Å kjøpe seg ut av det! Ser vi allerede her de første tegn på verdikommisjonens skjebne?