Valgfrihetens pris

Forbudstida er over. Nå er det muligheter og valgfrihet som gjelder. Men da må vi være beredt til å betale frihetens pris.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORSKNING VISER foruroligende økning i ungdoms alkoholforbruk. Også vi andre drikker mer enn før. Dette vil uvegerlig føre til mer alkoholisme, sykdom og død. Det finnes solid forskning fra flere nordiske land som dokumenterer at økt totalkonsum av alkohol får disse konsekvensene. Ingen politikere ønsker det, men de rår ikke over virkemidler som kan snu utviklingen. KrF vil ha øl ut av dagligvarebutikkene. Det er et virkemiddel folk ikke vil finne seg i. Det er nettopp sosialminister Guri Ingebrigtsens begrunnelse for hvorfor hun ikke vil føre en strengere alkoholpolitikk. Vi kan ikke føre en mer restriktiv politikk enn det er politisk flertall for, sier hun.

ERKJENNELSEN ER interessant. Den illustrerer politikernes problemer med å styre en samfunnsutvikling som i mye større grad enn før er basert på folks frie valg. Den moderne velger vil ikke at KrF-representant Are Næss på Stortinget skal bestemme hvor og hvor mye han kjøper og drikker og når han skal komme seg hjem. Han vil bestemme selv. Og selv om hans frie valg går ut over hans egen helse, hans økonomi og familie, bedriften han er ansatt i og det offentlige apparatet som skal tørke ham opp og forsøke å reparere skadene han påfører seg, så har han som moderne velger vetorett mot det han som individ oppfatter som tøvete overformynderi.

Selv om konsekvensen er som Are Næss bedrøvet konstaterer fra sin hjemkommune. Den får polutsalg, men må legge ned lensmannskontoret og postkontoret. Det er ikke nok arbeidskraft og offentlige kroner til å opprettholde det offentlige tjenestetilbudet og den ytre etat slik den en gang var. Men salg av brennevin og øl er regningssvarende, gir arbeidsplasser og et tilbud som det store flertallet av alkoholkonsumenter i kommunen ønsker velkommen.

FØR FANT VI OSS I MYE MER. Da satte de folkevalgte strengere grenser for vår livsførsel og valg av tjenestetilbud på en lang rekke områder. Vi aksepterte forbud og sanksjoner i et helt annet omfang av hensyn til fellesskapets beste. Nå er vi blitt så forstandige, utdannede, rike og selvstendige at vi ønsker større rom for våre egne individuelle valg. Problemet er at vi, du og jeg, er mindre i stand til å se helheten og til å forstå konsekvensene av våre valg enn politikerne er. Får vi valget mellom høy eller lav skatt, høy eller lav bensinavgift, høy eller lav el-avgift, høy eller lav egenandel, er utfallet klart. De fleste vil velge lavere utgifter. Men da sier vi samtidig ja til et mer grovmasket sikkerhetsnett for oss selv og våre barn. Ber vi politikerne innskrenke sin arena, må vi også tåle å få et fattigere tilbud fra det offentlige og betale mer selv. Vi har sagt nei til streng regulering av boligmarkedet og har opplevd kostnaden, en usikkerhet for hvordan våre unge skal klare den økonomiske terskelen når de skal fly ut av redet - eller vi betaler terskelen selv, om vi har råd. Vi får kjøpe ferskt brød på søndagen, men er samtidig beredt til å jobbe i helgene. Vi sier ja til et mangfoldig tilbud i eteren og tar søppelet med på kjøpet. Vi må akseptere større forskjeller mellom rik og fattig og må tåle ubehaget ved å se elendigheten hos de fattigste og de ekskluderte, de som faller igjennom og ikke er på den grønne gren. Kanskje må vi også justere ned vårt selvbilde en smule.

VELGERNE VIL HELST ha i pose og sekk, og politikerne kan lite gjøre uten velgernes oppslutning. Det er politikerne som lever under velgernes tyranni, ikke omvendt. Norske stortingspolitikere har verken makt eller lønn til å korrumperes. Deres mandat fra velgerne er å gi oss de billigste og beste løsningene og for øvrig holde fingrene av fatet. Og det er et greit mandat, hvis velgerne er seg bevisst hva det innebærer. Økt frihet gir større ansvar. Vil vi ha fri flyt av alkohol, må vi også tåle bakrusen.